Kjenner du noen som nesten aldri viser ansiktsuttrykk? Du har i hvert fall vært borti noen av dem. Det er ofte ganske vanskelig å vite hvor du har dem.
Det er mer slitsomt å snakke med dem som viser veldig lite ansiktsuttrykk enn dem som viser mye. Det er litt den samme grunnen til at det er vanskeligere å snakke med folk på telefon enn ansikt til ansikt. På telefon får du absolutt ingen tilbakemeldinger via kroppspråket til den andre personen.
Når du forteller en annen noe, ønsker du å vite hvordan den andre personen reagerer. Da kan du tilpasse historien din i forhold til reaksjonene du får. Dette gjør vi alltid, bevisst eller underbevisst. Hvis den andre personen ikke viser noen reaksjon, kan du helt fint fortsette fortellingen din, men den blir ikke like god som den ville vært hvis du kunne tilpasset deg publikum.
Når du blir fortalt noe, ønsker du å vite om det er en morsom/spennende/skummel historie. Hvis den andre ikke gir deg noen hint, så er det litt mer slitsomt.
Følg litt med på ansiktsuttrykk til dem rundt deg i dag eller i morgen. Du vil se noen som bruker hele spekteret av ansikts-muskulatur, og andre som nesten ikke viser noen endringer. Hvordan føler du at dette påvirker samtalen?
Jeg tror det er mest vanlig at det er menn som viser lite følelser, og jeg tror det handler om å beskytte seg. Viser man følelser, viser man også sårbarhet. Tenk om man ler når ingen andre ler, eller hvis man viser innlevelse i en spennende historie, men som ingen syns er spennende. Det er risikabelt, så mange velger å beskytte seg istedenfor.
Hvis du har sett filmen 1001 gram (trailer) så ser du Ane Dahl Torp gå en hel film nesten uten å vise en eneste følelse. Det er ganske slitsomt å se på.
Vis følelsene dine!
Helt enig, det er veldig slitsom å snakke med steinansikter. Huttetu.
God påske til deg og fruen :-)
Takk! Påsken var bra.
Ja, det er slitsomt! Jeg håper vi alle prøver å være minst mulig steinansikter :)