I de siste par årene har jeg lært å skille tydeligere mellom følelser og tanker. Jeg har lært at ofte så er det jeg føler veldig langt unna det jeg rasjonelt sett tenker (og mener).
Dette kommer spesielt tydelig frem i forholdet med min kone. La oss si hun gjorde noe som egentlig var ganske rimelig, men som såret meg. Før ville jeg i mye større grad reagert bare basert på følelsen som oppstod i meg, altså at jeg ble såret. Kanskje jeg sa «Hvorfor gjorde du ABC, jeg ville ikke at du skulle gjøre ABC, men du gjorde det allikevel.». Og inni meg ville jeg syns hun var helt urimelig.
Men nå har jeg blitt flinkere til å skille mellom «følelses-meg» og «rasjonelle meg». Så nå kan jeg svare i retningen av «Jeg ble såret da du gjorde ABC, selv om jeg rasjonelt sett skjønner hvorfor du gjorde det.»
Og det er overraskende befriende!
Hvis du ikke er bevisst på forskjellen, er det lett for å A) la deg rive med og styres av dine følelser, eller B) kvele dine følelser og bare lytte til ditt rasjonelle jeg.
I scenario A) er det veldig vanskelig å se verden fra andres synspunkt, og du blir kanskje veldig sint og føler deg lite forstått.
Scenario B) er det mange menn som lever etter, men selv er jeg overbevist om at det er sunnere for både deg selv og de rundt deg at du er i kontakt med følelsene dine.
Tenk deg om neste gang du blir sint, såret, e.l., klarer du å skille mellom følelser og resten av tankene dine? Klarer du å gi plass til begge to samtidig?
Hvorfor dette er viktig
For din egen del, så gir det deg et mye sunnere forhold til følelsene dine. Du klarer å kjenne etter hva som skjer inne i deg, la oss kalle det i hjertet/magen, samtidig som du vet at du i hjernen (det rasjonelle deg) har ofte helt andre tanker og meninger.
For meg har det også stor verdi når jeg snakker med andre som tydelig har en sterk følelse. Hvis noen er sint, så er det lettere for meg å tenke «nå er det sinnet som snakker», istedenfor å tenke at det er personens vedvarende holdninger og meninger som blir sagt.