Forskjellen på å konstatere og å dømme

Å dømme eller å konstatere. Dømmer de deg? Eller bare konstaterer de noe?

Dømmer de deg? Eller bare konstaterer de noe?

Dømmer du andre? Eller beskriver du ting nøytralt, ved å konstatere ting? Både å dømme og å konstatere er fullt mulig, men ofte er det en hårfin grense mellom dem. Nå skal jeg drøfte hvor den grensen går.

Å dømme

Å dømme noen vil si å mene noe negativt om dem, gjerne uten særlig begrunnelse. Hvis du sier at en idrettsutøver du ser på tv er ubrukelig, så dømmer du. Eller du kan tenke at menn (eller kvinner) alltid er dårlig på en type arbeidsoppgaver. Disse eksemplene vil jeg si er ganske tydelig dømming.

Men det meste vi gjør av dømming er i gråsonen. La oss si du ser ned på folk som ikke kler seg «bra nok». Dette vil være en følelse, og ikke noe du nødvendigvis setter tydelig ord på. Først når du kommer i snakk med personen, vil det kanskje komme frem mellom linjene at du dømmer vedkomne pga. klærne.

Siden mye dømming ikke er så tydelig, så innrømmer vi det gjerne ikke for oss selv så lett. I de siste par årene har min kone flere ganger påpekt at jeg er dømmende. Selvsagt har jeg sagt meg uenig. «Nei, jeg dømmer da ikke, jeg er ikke sånn». Men ofte har hun hatt rett. Etter hver har jeg blitt mer oppmerksom på både min egen dømming og andres dømming. Og jeg tror ikke vi ser på dømmingen vi selv gjør som dømming. Vi bare konstaterer. Tror vi.

Å konstatere

Å konstatere vil si å påpeke noe som er sant. Fakta, om du vil. Hvis du er for sein til avtalen vår, kan jeg konstatere at vi hadde en avtale om å møtes kl 19:00, men du kom først 19:15. Et annet eksempel er at du kan påpeke at noen tar opp to seter på bussen, selv om det er helt fullt.

Jeg mener det er helt innenfor å konstatere noe. Dette kan være både å påpeke noe helt nøytralt, eller å påpeke noens handling som du er uenig i, eller mener er moralsk feil.

Forskjellen på å dømme og å konstatere

Jeg tror forskjellen ligger ofte i hva du selv tenker og føler, og om du fokuserer på sak eller person.

Hvis du sier «Arne leverte ikke prosjektet sitt innen tidsfristen», så fokuserer du på sak. Men hvis du sier «Arne er ikke flink i jobben sin», eller kanskje «Arne gjør ikke en god nok jobb», så fokuserer du på person. Og da er du veldig nær å dømme.

Hva du legger i setningen du sier, avgjør også i stor grad om den er dømmende eller ikke. Du kan si «Arne gjør ikke en god nok jobb…», og ha medfølelse og forståelse. Eller du kan si «Arne gjør ikke en god nok jobb!», og kjenne på forakt mot Arne.

Det er dette som gjør det så komplekst og vanskelig.

Jeg mener det er galt å dømme. Men jeg mener også at det er riktig (og viktig) å konstatere. Vi må stå opp for oss selv om si hva vi mener. Vi kan fort bli alt for politisk korrekte hvis vi glemmer at å konstatere noe, ikke er det samme som å dømme.

Du må rett og slett gå i deg selv og kjenne etter.

Ingen kommentarer så langt

Legg igjen en kommentar

Lev effektivt