Midtlivskrisen og lignende kriser

Midt i en midtligvskrise...

Midt i en midtligvskrise…

Jeg tenker ofte på midtlivskrisen og lignende kriser. Kommer midtlivskrisen uansett hva jeg gjør? Og hva handler den egentlig om? De andre krisene kommer jeg tilbake til.

At det heter «midt»livskrise gjør det fordi det skjer ca. i midten av livene våre, rundt 40 år kanskje. Dette peker på at det handler om at du oppdager at man er halvveis i livet, og du har ikke levd det livet du ønsker. Men det er litt mer som må forklares.

At du har havnet i en midtlivskrise handler også om at du ikke har visst hva du vil med livet ditt frem til midtlivskrisen inntreffer.

Du har tatt en utdanning i noe du er flink i, men ikke som du brenner for. Du har en jobb som du mestrer, men som du heller ikke brenner for. Du har hele tiden tenkt at hvis du bare får den neste forfremmelsen, når du bare får en større bil, en større leilighet, så blir du lykkelig. Men så våkner du opp en dag og innser at den lykken som er like rundt hjørnet aldri kommer.

Så derfor tenker jeg at hvis jeg unngår disse fellene, så unngår jeg også midtlivskrisen.

Men gjør jeg egentlig det?

Selv syns jeg at jeg har hatt en 20års-krise. Jeg har gått gjennom masse «hva vil jeg med livet mitt»-angst, og «hva er lykke»-angst, og «hva er meningen med det hele»-angst. (Da snakker jeg mer om hverdagsangst enn sykefraværsangst.)

Er dette bare midtlivskrisen min som har kommet tidligere? Eller er dette en av de «og lignende kriser»?

Kanskje er det uunngåelig å unngå midtlivskriser og lignende kriser. Enten lever vi et ureflektert liv og går i den klassiske midtlivskrisen, ellers så reflekterer vi over livet vårt nok til å unngå den. Men istedenfor havner vi allikevel før eller siden i en form for midtlivskrise siden det ikke finnes en mening med livet og vi til slutt blir fanget av denne meningsløse følelsen uansett.

Min eneste konklusjon så langt er at jeg ønsker å unngå den klassiske midtlivskrisen, så får jeg ta de andre krisene som de kommer.

Kommentar til Midtlivskrisen og lignende kriser

  1. Haldor 7. august 2016 at 19:24 #

    Kriser forandrer seg over tid. Trender innen psykologi bl a, avgjør hva som til enhver tid er kriser. På 60 tallet skulle alle ha en pubertetskrise, den tror jeg ikke finnes lenger, i alle fall ikke slik den var. Midtlivskrisa har variert fra tredve til førti, femti og nå er det i 60 årsalderen gutta kjøper motorsykkelen de har savnet hele livet. Som alt annet er det vanskelig å bruke slike trender på individnivå. For å ta en av dine topp tema, så er graden av «mindfullness» trolig avgjørende for om du får slike kriser eller ikke. Er du i harmoni med deg selv, og ser verdien i de små daglige ting, er det mindre sjanse for å våkne en dag og lure på»var dette alt?» . Vi som har hatt alvorlige sykdommer, får ofte en større glede av de enkle, daglige ting, og unngår dermed det du beskriver – misnøye med at man ikke nådde sine hårete mål. Gleden over de enkle daglige ting er god å ha, men jeg anbeler ingen å få kreft eller sovesyke for å finne ut at det er slik. Kanskje litt meditasjon kan hjelpe?

    • Vebjørn Tveiterås 13. august 2016 at 09:32 #

      Gode poeng! Skjønner at alvorlige sykdommer kan gi betydelig refleksjon over livet. Kanskje når man ligger på dødsleiet får man de samme refleksjonene? Dødsleiet er jo en ganske alvorlig sykdom!

      Jeg tror også meditasjon kan hjelpe, gjerne kombinert med psykolog og/eller filosofering over livet sammen med venner/kjæreste/familie.

      Lykke til til alle som ønsker å unngå midtlivskrisen :)

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Lev effektivt