Ensomhet og skam – Alene på 17. mai

På 17. mai var jeg alene. Ufrivillig.

Ensom mann på en benk.
Bilde av Matthew Henry fra Unsplash

Her vil jeg dele litt om hvordan dette var, og hva jeg har tenkt om følelsene ensomhet og skam basert på denne erfaringen.

Dagene før

Jeg hadde lyst å være sammen med noen på 17. mai. Og jeg antok at det ville dukke opp noen planer.

Men etter hvert som det nærmet seg, så forstod jeg at folk hadde lagt planer. Og jeg var visst ikke del av noen av disse planene.

Vennene mine var enten med sine egne barn, eller med sine andre venner. Min familie er på andre siden av landet. Corona-begrensninger gjorde jo ikke saken lettere. Så plutselig var jeg uten en eneste 17. mai-frokost å delta i.

Jeg kunne nok spurt enda flere, eller vært enda mer pågående. Men jeg fikk meg visst ikke til å gjøre dette.

Hva gjorde meg ensom?

På den ene siden så er det jo ikke farlig i det hele tatt å være alene en fridag. Mange av oss setter veldig pris på en søndag helt uten avtaler.

Men med en gang jeg vet at «alle» er sosiale og har det gøy, så blir jeg ensom. Jeg har plutselig en forventning om at jeg burde vært sosial nå. Da snur den rolige, deilige fridagen seg fra fryd til frykt.

På selve dagen kom ensomheten. Jeg følte meg alene. «Alle» andre var sammen med hverandre. Men jeg var utenfor.

Jeg skriver «alle», fordi det er jo ikke alle. Men det oppleves som alle. For når jeg ser ut vinduet, så ser jeg de to balkongene der det er full fest. Jeg tenker ikke så mye på de 18 andre tomme balkongene.

Det er heller ikke sikkert at alle har det gøy. Jeg har jo selv vært i 17. mai-selskap og innsett at jeg kjeder meg.

Skammen kommer snikende

Noe av det mest fasinerende var hvor mye skam som kom krypende sammen med ensomheten. Kunne ikke jeg bare være ensom? Nei, jeg følte meg visst også ikke spesielt verdifull.

«Hvorfor ellers skulle ikke jeg ha blitt invitert noe sted?» Det er stemmen til skammen. Alle andre har visst funnet seg til rette med familie eller venner. Men det kjentes som at jeg hadde falt mellom alle stolene.

Da naboene sang fra balkongene, kjente jeg at jeg ikke hadde det minste lyst å gå bort til vinduet å se på dem. Jeg var inne i joggebukse og t-skjorte. «Hva vil de tenke om meg?»

En venn av meg påpekte senere at jeg kunne jo ha mange grunner til å være inne i joggeklær. For eksempel at jeg var i karantene, eller skulle på jobb, eller hadde planer litt senere. Men skammen gjør at jeg ikke tenker på dette i øyeblikket. Jeg er overbevist om at de vil se ned på meg. Så da er det jo bare logisk å holde meg unna vinduet.

Hvorfor ikke bare spørre noen?

Jeg kjenner dessverre at det siste jeg vil er å få masse sympati-invitasjoner. Jeg får istedenfor lyst å lukke meg mer inn. Dette er kanskje irrasjonelt. Og jeg tror skammen står bak denne tanken.

Du (og jeg!) har sikkert sagt til noen: «Du må bare ringe hvis det er noe«. Men den dagen det faktisk er noe, er det noen ganger det siste vi ønsker eller klarer å gjøre, å ringe noen.

Ofte så spør vi om hjelp. Absolutt. Men noen ganger, så vi når et punkt av håpløshet, og vi slutter å spørre.

Hvor mange andre er ensomme på 17. mai?

Jeg har, som deg, lest at ensomhet er et økende problem i samfunnet vårt. Nå følte jeg det litt på kroppen selv. Og det var ikke godt.

Hvor mange andre av naboene mine stod to meter unna vinduet, og hørte på den høylytte festen?

Slike kjipe opplevelser gjør at jeg får mer empati og forståelse for andre mennesker som lider lignende lidelser. Jeg blir også ekstra takknemlig for at jeg vanligvis har kalenderen full av sosiale aktiviteter. Jeg innser hvor heldig jeg er.

Hvordan skal vi møte ensomheten?

Jeg tror vi må være modige å snakke om de gangene vi kjenner på ensomhet. Spesielt siden skam ofte kommer samtidig som ensomhet. Åpenhet og samtale er ofte motgiften til skam. En av grunnene til at jeg skriver dette innlegget er å prøve å normalisere både ensomhet og skam.

Jeg tror også vi må prøve å treffe en balanse:

  • På den ene siden: Ikke for mye sympati-invitasjoner eller å henge med folk vi egentlig ikke liker.
  • På den andre siden: Huske på å inkludere de rundt oss, i god tid før de har sklidd helt ut i ensomheten.

De neste dagene og ukene har jeg mye sosialt planlagt, noe jeg er veldig takknemlig for. Jeg kjenner ikke på ensomhet lengre, men jeg kjenner jeg fremdeles har en del i meg som ikke har lyst å skrive eller publisere dette… :)

6 kommentarer om “Ensomhet og skam – Alene på 17. mai”

  1. Kjipt å være alene på 17. mai! For et par år siden måtte jeg være hjemme på grunn av sykdom. Jeg skulle egentlig få sykebesøk på ettermiddagen, men besøket valgte i stedet å henge med champagnefrokostgjengen sin resten av dagen. Da følte jeg meg ikke særlig verdifull.

    Svar
  2. Veldig flott innlegg, Vebjørn. Jeg har selv kjent på denne følelsen flere ganger. For meg kommer den på kvelder når mange andre er sosiale, altså hver fredag og lørdag, og jeg vet jeg ikke har planer. Utrolig teit og irriterende.

    Utrolig kult du deler!

    Svar
  3. Jeg kjenner meg igjen i hver eneste beskrivelse i posten din, Vebjørn! En dag uten planer byr jo egentlig på all verdens muligheter til å dykke inn i kreative prosjekter eller avslappende aktiviteter innendørs, men som regel overskygges denne friheten av en bitende følelse av å være uønsket og latterliggjort. Godt (selv om det er kjipt) å høre at styggen på ryggen er så universell!

    Svar

Legg igjen en kommentar