I forrige innlegg skrev jeg om at vi ikke klarer å dømme andre etter andre regler enn oss selv. Les helst det innlegget først, her kommer fortsettelsen som handler om hvordan jeg mener vi bør dømme folk.
Alle er verdifulle, uansett
Hvis vi godtar at vi dømmer oss selv akkurat sånn som vi dømmer andre, hva er da løsningen? Hvordan skal vi dømme andre?
Vi har to valg, enten kan vi A) ha noen regler for å dømme andre — hva enn de måtte være — og samtidig dømme oss selv etter disse reglene, eller så kan vi B) slutte å dømme. Dvs. vi kan overbevise oss selv om at alle er verdifulle, altså at det å være verdifull har ingenting med hvor «snill» man er.
Valg A) leder til et vanskelig liv der vi streber etter å være perfekt (slik at vi kan føle oss verdifulle).
Valg B) leder til et lettere liv der vi ser på oss selv som verdifulle uansett. For meg høres dette ut som et mye bedre liv. Det vanskelige med dette valget er at vi må overbevise oss selv om at alle er verdifulle, uansett hva de gjør.
Hva vil det si å være verdifull?
Å være verdifull vil si at du fortjener å bli elsket. Altså er du glad i deg selv (du elsker deg selv), hvis du føler deg verdifull. Det har altså ingenting med hvor snill eller slem du er.
Skam er det motsatte av å være verdifull
Når du skammer deg, så føler du at du ikke er god nok, du er ikke verdifull, du er ikke verdt å elske eller å være glad i. Dette må ikke forveksles med å ha dårlig samvittighet/skyldfølelse, som er følelsen av å ha gjort noe feil. Skam er en kjip følelse, som jeg mener vi bør unngå mest mulig. Det finnes negative følelser som vi trenger i livet vårt, f.eks. skyld og sorg, men skam er ikke en av disse.
Hitler var verdifull
Selv Hitler var verdifull! Han var på ingen måte snill, og han respekterte ikke at alle andre mennesker også er verdifulle, men det fjerner ikke hans verdi som menneske.
Og selv om du er verdifull uansett hva du gjør, så er det fremdeles galt å være slem. Du bør for din egen og andres del fremdeles leve etter verdiene dine, som forhåpentligvis innebærer å ikke være så alt for slem.
Du må ikke fortjene å være verdifull
Jeg jobber selv mye med å virkelig frigjøre meg fra at folk må fortjene å være verdifulle, inkludert meg selv. Det er faktisk litt skummelt å si at noen fortjener gode ting, som i «ta deg en pause, det fortjener du». Da sier vi jo samtidig at hvis de ikke hadde gjort seg fortjent, så hadde de ikke vært verdt å få den gode tingen. Da lærer vi bort at alt som er positivt må vi gjøre oss fortjent til. Tenk litt på den!
Våre to store feil
Jeg har et inntrykk av at mange av oss gjør to store feil. I hvert fall kjenner jeg meg igjen i disse to feilene.
- Vi prøver å dømme andre etter andre regler enn oss selv (det klarer vi ikke)
- Vi setter likhetstegn mellom å være snill/perfekt og verdifull (det er to helt forskjellige ting)
Du mister ikke din verdifullhet hvis du gjør noe slemt, og du blir ikke mer verdifull hvis du gjør noe snilt, eller hvis du har mye penger eller en god karriere. Problemet er at det er veldig mange mennesker som tenker (underbevisst?) at snill = verdifull, eller karriere = verdifull, eller penger = verdifull. Folk må gjerne ha disse reglene, men jeg tviler på det er den beste veien til å ha det bra med seg selv.
Her er noen spørsmål du kan stille deg selv
- Dømmer du andre?
- Dømmer du deg selv?
- Er du verdifull akkurat nå?
- Er du mer verdifull når du tjener mer penger?
- Er du mindre verdifull når du får tilsnakk av sjefen?
- Hva er forskjellen på å være verdifull og å ha «suksess»?
- Hva sier magefølelsen din når du tenker at alle er verdifulle?