Den største barrieren for å lære noe nytt er en emosjonell barriere, ikke en intellektuell barriere.
Frykt holder oss igjen, frykten for å gjøre feil, frykten for å dumme seg ut. Følelsen du får når du vet hvordan det skal gjøres, og du innser at du er milevis fra det stadiet. Her forleden skulle jeg lære meg å tegne ansikter; jeg vet veldig godt hvordan et ansikt skal se ut, og jeg ble raskt smertefullt klar over at det jeg tegnet ikke var slik.
Derfor stoppet jeg å tegne. Det var ikke en intellektuell barriere som innebar at jeg ikke ville blitt bedre hvis jeg fortsatte å øve. Jeg hadde blitt bedre og bedre hvis jeg fortsatte. Men jeg gav opp. Det var bedre å gi opp enn å møte den følelsen av udugelighet hver gang jeg satt meg ned for å øve.
Det er ikke noe intellektuelt i veien med oss, men vi er utrolig redde for å gjøre ting vi ikke kan. Meg selv inkludert. Å snakke foran et stort publikum syns jeg er et godt eksempel. Alle har det i seg til å mestre dette. Alle er i stand til å holde en ok presentasjon. Men å komme seg dit innebærer at du faktisk må stå foran et publikum og øve. Og hvis du syns det er skummelt, kanskje fordi du vet du ikke er så flink som du skulle ønske du var. Da vil du gjerne la være å øve for å slippe den kjipe følelsen.
Men det er ikke noe med dine evner som holder deg igjen! Du er fysisk kapabel til å snakke i et passende tempo, og til å gestikulere akkurat passe, og til å holde blikkontakt med publikum, og til å bruke et varierende toneleie.
For meg er dette beroligende å vite. Alle tingene jeg ikke har lært meg, har jeg ikke lært fordi jeg har valgt å ikke lære det, ikke fordi jeg ikke evner å lære det. Om jeg har valgt å ikke lære det pga frykt eller pga mangel på interesse er ikke så viktig. Men det er veldig viktig å føle at det ikke er mine evner som holder meg igjen. Jeg, og du, kan lære alt vi vil, bare vi tør å gå inn for det.
Dette innlegget er inspirert av Josh Kaufmann.