Feil er noe du gjør, ikke noe du er

Når jeg gjør en feil, så føler jeg meg dårlig; jeg tenker at jeg er en dårlig person. Jeg er ubrukelig som gjorde den feilen; ingen andre hadde endt opp i den situasjonen. Dette er feil måte å se det på.

Det er oppførselen min som er den grunnleggende årsaken, ikke hvem jeg er. Selv om jeg har gjort en feil, som objektivt sett fra alle involverte parter var dumt, betyr ikke det at jeg er dum.

Det er ingen som ser ned på et barn som ikke kan skrive. Vi er alle inneforstått med at barnet vil lære å skrive når det får øvd nok. Både foreldre og lærere oppmuntrer barnet for hvert minste lille forsøk barnet gjør på å skrive, og til slutt så skriver det løkkeskrift bedre enn de fleste voksne. Når vi blir eldre så er det ikke lengre en fast forståelse for hva vi bør kunne og hva vi ikke bør kunne. Så vi ender lett opp med å føle at alt vi ikke klarer, burde vi ha mestrert allerede.

«Alt jeg ikke klarer, har jeg ikke øvd nok på.» er et av mine prinsipper. Det kan selvsagt hende at jeg uten tvil burde ha øvd nok på det. Og at sjefen derfor med rette er skuffet da jeg gjorde en feil. Men nøkkelen ligger i at jeg ikke har nok erfaring, ikke at jeg er dårlig. Jeg burde ha øvd mer, jeg burde ikke være en annen enn jeg er.

Jeg prøver derfor hele tiden å si til meg selv «dette har jeg ikke øvd nok på», når jeg gjør feil på jobben. Det er veldig vanskelig. For eksempel når jeg i et kundemøte blir stilt et spørsmål av kunden som jeg har ingen forutsetninger for å svare på, så kan jeg føle meg helt idiot, selv om dette er helt urasjonelt.

Hvordan reagerer du på dine egne feil? Klarer du å skille de urasjonelle følelsene dine fra de rasjonelle tankene? Følelsene vil alltid være der, men når du er bevisst på at det er følelser og ikke objektive sannheter klarer du lettere å godta følelsene.