Tidligere skrev jeg om forskjellen på følelser og tanker. Når du klarer å skille mellom følelsene dine og de rasjonelle tankene dine, så er du godt i gang med å ha et sunt forhold til følelsene dine.
Neste steg er å godta at du ikke kan hindre at følelser dukker opp.
Du kan jo tvinge deg til ikke å være trist ved å kvele følelsen, eller begrave den inni deg. Men det er ikke det samme som å hindre at tristheten dukket opp i det hele tatt.
Jeg vil nå bruke den uvitenskaplige metaforen at følelsene er som egg. De klekkes inne i deg, blir til fugler og flyr vekk. Men når du begraver en følelse, så knuser du egget og graver det ned. Til slutt blir det veldig mange knuste og begravde egg (følelser som dukker opp, men som ikke blir anerkjent). På sikt tror jeg ikke dette er det sunneste forholdet til følelsene dine.
Når jeg godtar at jeg følelser dukker opp, så aksepterer jeg følelsen og lar den være der så lenge den vil. Hvis jeg er bittelitt sint, så er det et lite egg som klekker raskt og fuglen flyr bort. Men hvis jeg er kjempesint, så er det et stort strutseegg, som tar tid å klekke og ikke lærer å fly med det første.
Det ironiske er at jo bedre du godtar at du ikke har kontroll over følelsene dine, desto raskere får du kontroll over dem. De roer seg ned, og du kan kjenne at de er der, samtidig som du har andre tanker i hodet (ref. innlegget i linken øverst).
Moralen er: Følelsene dine lever på mange måter sitt eget liv. Du kan ikke utelukkende velge hva du skal føle; følelsene bare dukker opp. Men du kan være en god fuglemor og bearbeide følelsene dine (eggene), som vil gjøre det lettere for deg å forstå dem og leve med dem. Og da vil du vite når det er trygt å skubbe fugleungen ut av redet, og la den fly bort.