Følelsen fortvilelse er å ikke ville være seg selv.
Når jeg har sagt noe jeg syns var dumt i et møte, så kan jeg ønske at jeg ikke var en person som sa slike ting. Jeg vet at det var meg selv som kom med det dumme utsagnet, men jeg skulle ønske at jeg ikke var slik. Jeg føler meg fortvilet.
«Hvordan kunne jeg si noe så dumt?», tenker jeg. Er jeg virkelig en person som sier slike dumme ting? Jeg ønsker jo ikke å være en slik person, og jeg føler derfor på et stort ubehag når jeg innser at jeg allikevel sa noe dumt.
Hva kan vi lære om vår identitet gjennom fortvilelse
Hvorfor ble jeg fortvilet når jeg sa noe dumt? Har jeg et urealistisk bilde av meg selv jeg aldri klarer å leve opp til? Kanskje jeg har det; kanskje jeg bør jobbe med hvordan jeg ser meg selv. Det er slitsomt å gå rundt å ha et perfekt bilde av seg selv, og bli fortvilet mange ganger daglig når man ikke klarer å leve opp til det.
Eller kanskje jeg faktisk har et korrekt bilde av meg selv, og at jeg gjennom å kjenne på følelsen av fortvilelse innser at jeg ikke skal si den samme dumme tingen senere? Da har jeg lært at jeg har et bilde av meg selv som jeg er fornøyd med, men at jeg må tilpasse min oppførsel for å leve i tråd med meg selv.
Hvordan kan du bruke kunnskapen om fortvilelse?
Gjennom fortvilelsen kan du lære mye om deg selv. Tenk gjennom om du ofte føler fortvilelse. Er det noen arenaer (jobb/venner/helse/osv) du føler oftere på fortvilelse enn andre?
Kjenn etter neste gang du føler på fortvilelse. Er følelsen berettiget? Dvs: Har du et riktig bilde av deg selv? Husk også at det er helt naturlig å føle seg fortvilet, og at du (og jeg!) vil gjøre det regelmessig gjennom hele livet ditt.
Hva med skamfølelse? Hvis man har sagt noe dumt ¨på et møte, da skjemmes man, dvs. føler skam. Det er jo knyttet til at man ikke vil stå for det man har gjort. Der er jeg enig med innlegget ditt. Men jeg mener at grad av fortvilelse er knyttet til konsekvensene. Fører tabben til at jeg nå har ødelagt for meg selv, og/eller for andre?
Hva med eksempel på fortvilelse en mor føler når hun har sviktet barnet sitt? Kommer for sent til barnehagen, eller noe mer alvorlig? Eller hva om barnet er blitt narkoman? Fortvilelsen er vel knyttet til at noe fælt skjer – og at man ikke kan påvirke hendelsene i positiv retning. Fortvilelsen er følelsen av å ikke ha kontroll. Dermed svikter man seg selv – eller den man ønsker å være. I den sammenheng kan jeg se det å ikke være seg selv. Men å ikke VILLE være seg selv? Skal man gå inn i skammen i stedet for å ikke ville ta ansvaret, og innrømme sine svake sider? Og tenker du ikke at fortvilelsen også handler om empati for dem dine handlinger går utover? Eks. barnet og barnehagepersonellet som må vente på deg?
Interessante innspill. Jeg vil si at skam opptrer uavhengig av fortvilelse, men de kan også ofte oppstå samtidig.
Jeg er enig i at fortvilelse er knyttet til at noe fælt skjer, dvs. har skjedd. Og det er en subjektiv tolkning selvsagt, det holder at du selv opplever det som fælt. Men når noe fælt har skjedd, så mener jeg fortvilelse er en av flere reaksjoner man kan få. F.eks. kan man føle skyld og/eller skam og/eller fortvilelse.
Du skriver at fortvilelse er følelsen av å ikke ha kontroll, det er jeg uenig i. Det kan godt være en følelse av å ikke ha kontroll i tillegg til fortvilelsen, men det trenger ikke være det slik jeg ser det. Hvis jeg f.eks. har knust et glass, så kan jeg bli fortvilet. Jeg vil ikke være en person som knuser glass, jeg skulle ønske jeg ikke var meg selv. Men jeg kan fremdeles ha en følelse av kontroll.
Jeg er ikke sikker på om jeg forstår hva du mener med om man skal «gå inn i skammen i stedet for å ikke ville ta ansvaret, og innrømme sine svake sider». Jeg mener skam (å tro at man ikke er god nok/verdifull) er en annen følelse enn fortvilelse, så man kan føle skam eller ikke føle skam samtidig som fortvilelsen. Uten at det er slik at den ene leder til den andre nødvendigvis.
Veldig interessant spørsmål om fortvilelse også handler om empati. Jeg vet ikke helt. I eksempelet der jeg knuser et glass, så vil jeg si det ikke handler om empati, og at fortvilelse dermed kan oppstå uten et empatisk element. Men det kan jo hende at hvis empati er involvert, så vil fortvilelsen føles sterkere.