Når vi er i frykt er vi redde for å ta feil. Når vi er i kjærlighet handler «feil» bare om forskjellige perspektiver.
Frykten min er redd for å tape mot kjærligheten. Den tror det handler om å ha rett eller feil. Hvis jeg har rett er jeg verdifull tenker frykten min. Hvis jeg tar feil er jeg dum og verdiløs.
Frykten min tror spørsmål har et rett svar og et feil svar. Og at disse er motsetninger til hverandre. Altså at hvis du har rett, må jeg ta feil.
Når jeg er i frykten min vil jeg holde fast på synspunktet mitt for alt det er verdt. Ta for eksempel synspunktet «Verden er urettferdig!». I frykt tror jeg at kjærligheten må mene det motsatte av dette. Kjærligheten må mene at verden er rettferdig. Men når jeg har det dritt i livet mitt kan jo ikke det stemme at verden er rettferdig. Dumme kjærlighet.
Kjærligheten
Men kjærligheten i meg mener ikke det motsatte av frykten i meg. Kjærligheten syns faktisk at frykten har rett.
Kjærligheten sier: «Du har helt rett gitt de rammene du kjenner til. Du har helt rett gitt din opplevelse. Jeg mener ikke det motsatte av deg. Jeg ser et annet perspektiv, en annen vinkling. Et perspektiv du, frykten, trolig vil like.«
Kjærligheten fortsetter: «Du opplever at verden er urettferdig. På den måten har du helt rett i at verden er urettferdig. Jeg ser at verden kan oppleves både rettferdig og urettferdig. For meg er det viktigere om jeg føler meg selv elsket, både i rettferdighet og urettferdighet.«
Jeg fortjener bare å bli elsket hvis jeg har masse penger
La meg ta et annet eksempel. Frykten min mener at jeg ikke fortjener å bli elsket. En av flere grunner til dette er at «Jeg fortjener ikke å bli elsket hvis jeg ikke har mange penger.»
Jeg begynner å forstå er at kjærligheten sier seg faktisk enig i dette. Men ikke på den måten det først kan virke som.
Kjærligheten i meg sier: «Du har helt rett i dette gitt rammene og reglene du har lært fra oppveksten. Du lærte at kjærlighet var noe du måtte fortjene, blant annet ved å ha nok penger. Så lenge du opplever denne regelen som sann, så er den sann. På den måten har du helt rett.«
Kjærligheten vet at både rammene og reglene frykten ser veldig ofte er konstruerte greier. For det er et helt annet perspektiv her også, utenfor disse konstruerte rammene. Nemlig at kjærlighet ikke er noe man skal hverken fortjene eller ikke fortjene.
Kjærligheten bare elsker, uten grunn. Det er det ubetinget kjærlighet betyr. Uten betingelser. Ingenting skal fortjenes. Kjærligheten bare elsker, uten grunn.
Da blir hele spørsmålet «Fortjener jeg å bli elsket?» meningsløst. Det er ikke noe som kan fortjenes eller ikke fortjenes.
Kjærligheten i meg har samtidig full forståelse og aksept for at frykten lever i virkelighetsforståelsen om man må fortjene å bli elsket. Frykten er opptatt av om jeg fortjener eller ikke fortjener å bli elsket. For kjærligheten er begge svarene irrelevant.
Kjærligheten bare elsker.