En dag her forleden hadde jeg lunsj med Lena Carlström, som jeg har lært flere gode life lessons av. Halvveis i lunsjen sa hun noe som virket så innlysende at jeg ikke kunne forstå at jeg ikke hadde tenkt på det tidligere. (Jeg digger a-ha opplevelser av den typen.) Hun sa at jeg kan jo bruke mine venner og kollegaer på samme nivå som meg som mentorer.
Hvem snakker du med når du har et stort jobb- eller livsproblem? Jeg tipper at det ofte er vennene dine. Jeg gjør i hvert fall det med mine venner, og de diskuterer også tilsvarende med meg. Så den eneste praktiske forskjellen er at jeg vil anbefale både deg og meg å gjøre dette bittelitt mer aktivt. Hvis du lurer på hvordan du skal få den forfremmelsen eller komme deg ut av den knipen, så diskuter det med en god venn eller kollega.
En «ekte» mentor har mye mer erfaring enn deg rundt emnet det gjelder. Men de kjenner deg ofte ikke godt nok. Vennene dine har ikke nødvendigvis mye mer erfaring enn deg, men til gjengjeld kjenner de deg veldig godt. Og er du heldig så har en av dine gode venner mer erfaring enn deg på det du lurer på.
Du trenger ikke gjøre noe stort poeng ut av det når du tar emnet opp. I min erfaring er det ikke nødvendig å si noe som «du… vil du være mentoren min…?» Bare ta opp det vanskelige spørsmålet du vil snakke om, og de fleste vil syns det er gøy å diskutere det.
Så ikke tenk at mentorer er bare noe strebere har, du har allerede veldig mange mentorer rundt deg hele tiden. Men kanskje du ikke er flink nok til å bruke dem.
Hvis du vil diskutere noe med meg, så stiller jeg gladelig opp!
Vebjørn, jeg har en følelse av at du er mentoren min! Bra bloggpost, jeg bruker venner som mentorer ubevisst tror jeg. Eller som livsveiledere :)
Så fin kommentar, Maren. Nå ble jeg glad :) jeg tror også du er flink til å bruke venner som mentorer. Og du er på min mentorliste!