Hvordan stå opp for seg selv? Hva vil det si at du står opp for deg selv?
Jeg ser på det å stå opp for seg selv som en konstruktiv måte å melde sine behov eller å beskytte seg selv. Det er altså to forskjellige måter å stå opp for seg selv.
Å melde dine behov
Hvis du aldri melder dine behov er du det jeg kaller for pleaser. Du setter andres behov foran deg, og gjør ting på andres måte.
Hvis du alltid melder dine behov, og på en lite konstruktiv måte, så er du overkjørende og har kanskje litt mye sinne i deg.
Et sted midt i mellom disse ytterpunktene melder du dine behov på en konstruktiv måte, slik at de blir tatt hensyn til av deg selv og de rundt deg på lik linje med andres behov. Du står opp for deg selv. Mitt inntrykk er at det er flere som sliter med at de er for mye pleaser, enn de som sliter med å være for overkjørende. Men dette kan også være miljøene jeg vanker i, eller subjektive tolkninger.
Jeg har inntrykk av at mange føler de tar for mye plass når de melder sine behov. Og at de dermed legger til «men det er ikke så nøye for meg» etter de har meldt sitt behov. Eller de tar den klassiske «det er det samme for meg». Jeg tror alle har behov — husk at et ønske er en form for behov — og at vi med fordel kan bli flinkere på å fortelle hverandre om disse behovene.
Å melde dine behov handler om ting som skjer frem i tid, ikke i fortiden.
Å beskytte seg selv
Når du beskytter deg selv påpeker du en urett som er gjort mot deg. (Du kan også beskytte deg selv fysisk mot vold, men det skal jeg ikke gå inn på i dette innlegget.)
Tenk deg at noen har gjort eller sagt noe som har krenket/støtt/fornærmet deg, de har brutt dine grenser eller brutt dine verdier. Å beskytte deg selv betyr at du sier «Det du gjorde var ikke greit, jeg aksepterer ikke den handlingen.» Det høres kanskje litt rart ut, og kanskje litt mykt og uten brodd.
Det høres rart ut fordi stort sett omformulerer vi den setningen, men innholdet koker allikevel ned til den setningen.
Det høres kanskje mykt ut fordi det er ingen hevn involvert. Vi har et instinktivt behov for å hevne oss når vi blir begått en urett. Jeg tror at fordi vi (de fleste nordmenn) har lært at vi ikke skal hevne oss, så gjør vi ofte ingenting når noen begår en urett mot oss. Så — ironisk nok — er setningen ovenfor med så mye brodd at vi ikke sier den.
Ofte ender setningen i kursiv ovenfor opp som kjeft; vi har så mye sinne i oss at vi ikke klarer å si det på en rolig måte.
Men når noen har gjort deg urett, og du klarer å si at det der er ikke greit å gjøre mot deg, da står du opp for deg selv. Hvordan ellers kan den andre forstå at det han gjorde ikke var greit? Og hvis du ikke vil bli møtt med forsvar og sinne, må du få sagt det på en konstruktiv måte.
Når du kjenner deg irritert, provosert, sint, o.l., er dette indikatorer på at du opplever at noen har gjort deg urett.
Å beskytte seg selv handler hovedsakelig om fortiden, en urett som har skjedd. Men du kan også fortelle andre hva som er greit og ikke generelt (altså i fremtiden), og dermed redusere urett som gjøres mot deg.
Spørsmål du kan tenke på:
Står du opp for deg selv?
Ser du på dine behov som like viktig som andres behov? (Men ikke viktigere)
Sier du (for) ofte «Det er det samme for meg.», og lar dermed andres behov gå foran dine egne?
Sier du fra når noen har brutt dine verdier eller grenser?
Blir du for ofte sint, eller for sjeldent sint?
Har du mye innebygd sinne/frustrasjon som du aldri får gitt uttrykk for?
Jeg har øvd i to-tre år på å stå opp for meg selv. Det er ikke så lett som det jeg først trodde, men det er veldig, veldig verdt det. Jeg har ikke inntrykk av at så mange tenker at de har utfordringer med å stå opp for seg selv, men jeg tror at veldig mange har et enormt uutnyttet potensiale for et bedre liv og forhold til seg selv.
Lykke til med å stå opp for deg selv!