Når noen spør deg hvordan det går, skal du svare «Det går fantastisk bra», istedenfor den vanlige «Det går bra.». Dette tvinger deg til å smile, og det tvinger deg til å forklare hvorfor det går bra.
Den du snakker med vil ofte spørre, «Åja? Hvorfor det?», og du må begynne å konkretisere hvorfor det går så bra som du hevder. Plutselig tar du deg selv i å fortelle om den vanskelige oppgaven du fikk løst, hva du gleder deg til resten av dagen, hvor gøy du hadde det i går, osv. Og når du hører deg selv si alle disse tingene, så begynner du å tro på det selv.
Den du snakker med vil også bli i bedre humør når du svarer «Det går fantastisk bra». Når du fokuserer på hvorfor det går så bra, så tenker automatisk den andre at kanskje ting ikke er så gale allikevel. Dette gjør i hvert fall jeg når noen forteller meg om hvor bra det går med dem. Jeg tenker at det ikke går så gale med meg heller. Det blir en påminnelse på å se lyst på ting.
Om du ikke blir spurt direkte om hvorfor «Det går fantastisk bra», så kommer hjernen din allikevel automatisk til å begynne å lete etter forklaringer på hvorfor det går så bra som du påstår det går. Når jeg selv svarer at det går fantastisk bra, blir jeg alltid overrasket over hvor mye hjernen min blir påvirket av å bli primet (satt i et gitt modus) på denne måten. Hjernen løper gjennom alt som har skjedd i det siste, for å finne frem de positive tingene.
Men når jeg har en dårlig dag, så er jeg ærlig om dette. Jeg takler den dårlige dagen bedre når jeg godtar at det er en dårlig dag. Kanskje den jeg snakker med kan hjelpe meg å se ting annerledes, eller hjelpe meg med et konkret problem. Når jeg innrømmer når jeg har dårlige dager, stoler jeg mer på meg selv når jeg en annen dag sier at «Det går fantastisk bra».
Og, ja, jeg er enig i at når du møter en semi-fremmed kollega/student i heisen, så holder det lenge med en generisk «Det går bra».
Gled deg til neste gang noen spør deg hvordan det går, da kan du svare «Det går fantastisk bra.»
Dette innlegget er inspirert av boken Helvetesuka av Erik Bertrand Larsen