Jobber du med drømmen din, så tenker du på den hele tiden. Og det kan gjøre drømmen din slitsom istedenfor vakker.
Jeg har selv drevet med improteater på hobbynivå, og å leve av improteater tenkte jeg i begynnelsen ville vært en drømmejobb for meg. Tenk så fantastisk å få betalt for hobbyen min! Tenk å få betalt for å ha det gøy.
Drømmen om drømmejobben slo sprekker etter hvert som årene gikk. I starten av hobbyen min var alt gøy og nytt og spennende. Men så fikk jeg mer oversikt over hvilken kunnskap/evner jeg hadde, og hvilke jeg ikke hadde. Og impro-øvingene handlet like mye om å tette disse gapene som å leke og ha det moro.
I tillegg begynte jeg å se på improforestillinger annerledes. Jeg forstod hvorfor proffene faktisk var proffer, jeg analyserte hvordan de lagde og brukte karakterer, og jeg noterte meg ting i bakhodet som jeg selv kunne bruke i mine forestillinger. Før lo jeg meg bare skakk i hjel av improforestillinger, uten å egentlig forstå hvorfor.
Og TV-serier og filmer har også blitt annerledes. Jeg kan ta meg selv i å tenke på hvordan filmen bygger opp historiens «plattform», eller hvordan karakterenes forskjeller i status utarter seg mellom dem.
Nå for tiden går jeg mye sjeldnere på impro-øving. Da blir alle de ovenfornevnte tingene mindre viktig. Jeg har fremdeles det meste av kunnskapen, men nå gjør den at jeg bare setter mer pris på en god film. Presset er borte.
Dette innlegget handler ikke om at du på død og liv ikke skal finne drømmejobben din. Men det handler om alle dere som tenker at drømmejobben finnes og at den er garantert 100% perfekt. Det er ikke nødvendigvis slik.
To ting du som ikke har «drømmejobben» kan tenke på:
- Det er veldig lett for deg å ikke ta jobben med hjem. («drømmejobben» følger deg overalt)
- Du kan ha «drømmejobben» som drømmehobby, og drive med det helt på dine premisser (slik jeg har gjort med improteater, når det ble for mye bare trappet jeg ned)