Det finnes noen objektive sannheter for hva som er bra for mennesker. Ikke alle er enige i at det finnes objektive sannheter; noen mener det meste er subjektivt.
Enhver kultur har sin fulle rett til å ha sine egne verdisett og regler for hva som er riktig for dem. F.eks. kan en kultur se på kvinneundertrykking som helt legitimt og riktig. Men jeg mener — basert på det jeg ser på som objektive sannheter for hva som er rett eller galt — at de tar feil.
«Hvem er du, Vebjørn, til å definere hva som er rett eller galt?» tenker du kanskje. Jeg bestemmer ikke hva som er rett eller galt, men jeg skjønner at det kan oppfattes slik. Og det gjør dette temaet vanskelig.
Jeg mener det finnes noen objektive sannheter for hva vi mennesker trenger for å ha det bra. Det er disse jeg er på jakt etter. Jeg skal ikke finne opp noen, jeg tror de finnes allerede.
La oss ta søvn som eksempel. For meg er det en objektiv sannhet at riktig mengde søvn — ikke for mye og ikke for lite — er en bra ting for mennesker. For absolutt alle mennesker. Du må gjerne leve på for lite søvn, og mene at det er bedre enn å sove akkurat passe. Men jeg mener du — objektivt sett — tar feil.
På de mest grunnleggende behovene, som søvn, mat, drikke, osv, er de fleste enige i at det finnes objektive sannheter. Men med en gang vi beveger oss bort fra helt enkle biologiske behov blir det vanskelig. Er det bra å vise sårbarhet og feil å ikke gjøre det? Er det bra å satse på karriere og feil å ikke gjøre det?
Det er mange gråsoner, og mange emner som faktisk ikke kan defineres objektivt sett som hverken bra eller dårlig.
Men jeg har inntrykk av at det er veldig mange objektive sannheter om oss mennesker som vi ikke anerkjenner. Her er noen forslag:
- Penger gjør oss ikke lykkelig så lenge vi har et visst minimum
- Å dømme andre gjør deg ikke lykkelig
- Å få gjort mest mulig gjør deg ikke lykkelig
- Vi blir ikke mer verdifulle selv om vi pynter oss
- Vi blir ikke mer lykkelig når vi kjøper dyre ting
- Ensidig fokus på karriere er i seg selv en dårlig kilde til lykke
For meg er dette objektive sannheter (mulig jeg har bommet litt på ordlyd osv.), ikke noe som hver enkelt person finner sin egen sannhet for. Du har selvsagt din fulle rett til å ha andre meninger, men da mener jeg du tar feil. Basert på menneskers grunnleggende biologiske behov, mener jeg den listen er korrekt.
For meg handler ikke dette innlegget om de enkelte punktene jeg listet opp er objektive eller subjektive. Det handler om det i det hele tatt finnes noen objektive sannheter. Og om hvor grensen for objektivitet/subjektivitet går. Jeg tror grensen går et helt annet sted enn det vi oppfører oss som, som jeg illustrerer i figuren lengre oppe.
Hva tenker du om dette? Er det provoserende lesing, eller er du helt enig? Del gjerne dine meninger her, på Facebook eller i person :)