En måte jeg liker å tolke stress på er at det egentlig handler om frykt. Stress og frykt er det samme.
Forklaringen:
Nå du stresser så er det alltid noe du er redd for. Du er redd for å ikke rekke noe, eller du er redd for hva som kan skje. Da stresser du. Egentlig burde vi sagt at vi «frykter».
Når vi stresser fordi vi har det travelt, så frykter vi å ikke nå en tidsfrist. Vi er redd for hva som skjer hvis vi ikke forter oss. Når vi stresser før et viktig møte, så frykter vi at møtet skal gå dårlig.
Vi stresser altså når vi har en forventning om at noe negativt kan skje. Og det er det samme som frykt. Altså går stress og frykt hånd i hånd.
Betydningen:
Når jeg har godtatt denne måten å se stress på, så «stresser» jeg aldri mer, jeg frykter. Og det er beroligende å kunne sette ord på hva jeg egentlig føler.
Hvis jeg har det travelt for å rekke t-banen, så stopper jeg opp og tenker «nå er jeg redd for at jeg kommer for sent til avtalen, og dette frykter jeg fordi jeg tror at vennene mine blir sint/skuffet/oppgitt over meg hvis jeg kommer for sent.»
Når den egentlige dyptliggende følelsen har kommet frem, så er det faktisk mye lettere å godta at frykten er overdrevet, og derfor er det ikke så mye å stresse for.
En negativ følelse blir alltid mindre når du får satt ord på den.
Dette er litt avslørende for både deg selv og de rundt deg. Kjener du noen som stresser mye? Egentlig er de redd for noe. Det kan være en naturlig og sunn frykt. Eller det kan være noen følelser de ikke er helt i kontakt med enda.
Når blir du selv stresset? Vet du hva den underliggende frykten er?
Jo bedre du kjenner følelsene dine, desto mindre lar du dem styre livet ditt.