Hvorfor jeg går til psykolog

Hvorfor jeg går til psykolog

Glade meg på sykkeltur.

Jeg går til psykolog for å få det bedre. Det betyr ikke at jeg har noen store problemer eller at jeg har det fælt. Og det er et av poengene mine med dette innlegget.

Det er dessverre sånn at veldig få som anser seg som psykisk friske (og hvem gjør ikke det?), vurderer å gå til psykolog. Men jeg vil slå et slag for fordelene ved å gå til psykolog.

Som veldig mange, og spesielt menn, har jeg ikke vært superflink til å kjenne etter på følelsene mine. Spesielt ikke tristhet, sårbarhet og lignende følelser. Det syns jeg er veldig dumt; det er faktisk litt trist. Og siden jeg mener at det er veldig viktig og sunt for alle mennesker å være i stand til å kjenne igjen og føle sine følelser, så blir det ganske fornuftig å gå til psykolog.

Og derfor begynte jeg hos psykolog.

Hvordan er ditt forhold til følelsene dine? Blir du lett sint eller fornærmet? Kanskje du syns veldig mye er veldig flaut? Tør du å være kreativ, tør du å komme med dine meninger?

Hos psykologen graver man i den type spørsmål.

Med psykologen snakker jeg for eksempel om hva jeg er redd for. Jeg forteller kanskje om noe som har skjedd som gjorde meg sint, og psykologen hjelper meg å grave videre i hva som ligger bak sinnet. Og — tro det eller ei — veldig ofte så er det frykt, redsel eller lengsel som ligger bak.

(Jeg syns det er en trygghet i å vite at når du møter sinte mennesker, så er det egentlig noe sårbart i dem som ligger bak. Det gjør dem litt mindre truende.)

Tidligere levde jeg mye mer styrt av forsvarsmekanismene mine. Med det mener jeg at jeg hverken kjente etter hva som lå bak sinnet/stresset/osv., eller i det hele tatt vurderte om det lå noe bak sinnet/stresset/osv. Ved hjelp av psykologen har jeg blitt mye mer bevisst på hva jeg egentlig føler. Og jeg kan love deg at det er mye bedre å leve slik!

Jo mer jeg er i stand til å føle og anerkjenne følelsene mine, desto lettere er det å håndtere dem. Og desto lettere er det å ikke bli vippet av pinnen når noen sier noe som treffer meg.

Kanskje enda viktigere er det at jeg blir bedre til å ikke gå i forsvar eller i angrep når jeg snakker med folk. Det er forsvarsmekanismene mine som vil gå i forsvar eller angrep, men når jeg klarer å identifisere hva som ligger bak forsvarsmekanismene, så trenger jeg ikke å bli et offer for dem. Istedenfor kan jeg bruke mer energi på å forstå den andre, for eksempel ved å stille åpne oppfølgingsspørsmål.

Jeg har tristhet, sorg, skam, følelse av ikke å være god nok, o.l. i livet mitt av og til. Og det tror jeg alle har i livene sine. Men jeg tror ikke alle er i kontakt med disse følelsene.

Til sist vil jeg si at hvis ikke jeg hadde gått til psykolog, hadde jeg ikke klart å skrive et så ærlig innlegg som dette, og samtidig ikke være spesielt redd for hva alle dere som leser det kommer til å mene om det.

 

 

PS: Det kan godt hende at du som leser dette har det helt fint med både følelsene dine og livet ditt, da trenger du selvsagt ikke å gå til psykolog. Men jeg tror det er veldig mange der ute som faktisk hadde fått veldig mye ut av å gå til psykolog.

Kommentar til Hvorfor jeg går til psykolog

  1. Christine Irvine 27. november 2015 at 16:09 #

    Tøft at du skriver om dette – men at du allerede var tøff det visste jo de som har fulgt deg på TV. Takk for inspirasjonen!

Legg igjen en kommentar

Lev effektivt