Alt er normalfordelt. Uansett hva du måler, så er det flest tilfeller rundt gjennomsnittet, og det er få tilfeller ved hver av ekstremene. Dette besvarer veldig mange spørsmål, selv om man ikke kjenner noe til bakgrunnen.
Er nordmenn sosiale på fest? De gøye svarene er «Ja» eller «Nei». Det mer realistiske svaret er: «Noen er veldig sosiale, noen er lite sosiale, og de fleste er midt i mellom».
(Det vil ofte være en betydelig vekting mot én av de to ekstremene. I tråd med at noen kulturer er mye mer sosiale på fest enn andre. Men det er ikke fokuset til dette innlegget.)
Denne tankemåten vil hjelpe deg å unngå å være fastlåst i ekstremer. Ingen vil jo være fastlåst i ekstremer… Er det ikke slitsomt å snakke med folk som har holdninger som «alt var bedre før«, «alle politikere er udugelige» eller «ingen som mottar trygd fortjener det«?
«Alt er normalfordelt» gir gode utgangspunkt for svar på alle tre holdningene ovenfor.
Det er ikke bare i antall (kvantitet) at ting er normalfordelt, ting er også normalfordelt i kvalitet. Altså: den optimale løsningen ligger mellom ekstremer.
Hvor mye er ideelt å trene? Ikke daglig, da blir man lett skadet. Ikke aldri, da skjer mange dårlige ting med kroppen. Det sunneste er et sted midt i mellom.
Hvor mye bør du jobbe i uken? Ikke 10 timer, da vil du kjede deg. Ikke 60 timer, da blir du utbrent.
Den optimale løsningen kan også selvsagt være negativ. Hva er den verste torturen? Ikke for lite, da gjør det ikke vondt. Ikke for mye, da blir kroppen vant til det. Hva er den verste temperaturen for mat? Ikke for kaldt, da liker ikke bakteriene seg. Ikke for varmt, da dør bakteriene.
Huskeregelen for det aller meste i livet er: «ikke for mye, ikke for lite». Ideen om at alt er normalfordelt bruker jeg både i problemløsning på jobb, og i jakten på det optimale liv som er i balanse på alle fronter.