Ankring — som Daniel Kahneman skriver om i boken Thinking, Fast and Slow — innebærer at vi gjør estimatene våres i nærheten av tall man allerede har hørt. Hva er gjennomsnitsvekten på hele jordens befolkning? 60 kg? Siden du nettopp leste 60 kg, vil estimatet ditt statistisk sett være nærmere 60 kg, enn om jeg hadde jeg skrevet 70 kg.
Ankring kan utnyttes sammen med ideen om at svar alltid ligger mellom ytterpunkter (tenk normalfordeling). Siden vi mennesker er svake for ankring, så begynner jeg alltid med å fastsette ytterpunktene før jeg skal gjøre et estimat. Hva tror jeg er den lavest mulige gjennomsnittsvekten, 40 kg? Hva tror jeg er den høyest mulige gjennomsnittsvekten, 80 kg? Når jeg har fastsatt et intervall svaret må ligge i, er det mye mindre slitsomt for hjernen å komme frem til et estimat. Jeg vil trolig også komme frem til et bedre estimat.
Hvor mange dl ris må du koke til selskapet ditt på syv personer?
Hvor mange timer tar det å male veggene i stuen?
Hvor mange sider i en bok leser du på en time?
Hvor mange liter vann drikker du på en dag?
Når jeg spør i en butikk om et estimat på f.eks. et produkts levetid, er det alltid frustrerende å få svar tilbake «det varierer». Hvor ofte må jeg kjøpe ny Gore-Tex-jakke? Ja, selvsagt vil det variere, men hvis jeg får vite at det varierer mellom 2 og 6 år (her tipper jeg), så kan jeg mye lettere estimere selv hvor jeg ligger i dette intervallet, basert på hvor mye jeg tror jeg sliter ut jakkene mine sammenlignet med ytterpunktene.
Så neste gang noen spør deg om noe du ikke har et nøyaktig estimat på, kan du svare «Det varierer veldig, men jeg tipper det ligger mellom X og Y».