Coronaskam rammer oss alle

Jeg vil snakke om min coronaskam. Og din.

Jeg har hatt covid, og jeg har kjent på coronaskam. Dette er ikke første gang jeg kjenner på den. Jeg har også utsatt andre for den

Jeg sitter og kjenner etter på min coronaskam.
Jeg har både kjent på coronaskam, og bidratt til det hos andre.

Min egen covid

Jeg har hatt covid, det har vært som en liten influensa. Men innlegget handler ikke om dette. Det handler om coronaskammen som kan føles vel så ille.

Jeg testet meg ikke ved første symptom. Jeg var helt overbevist om at det bare var litt forkjølelsessymptomer etter at jeg hadde hatt en ganske stressende periode. Kroppen fikk endelig slappet av, og da blir man jo ofte litt sykt.

Men på dag 2 innså jeg at jeg burde teste meg. Bare for ordens skyld!

På dag 3 fikk jeg testet meg. Og på kvelden dag 4 fikk jeg vite at jeg hadde covid.

Oh shit.

«Hvem har jeg møtt?» «Må jeg si fra til dem?«

Coronaskammen min kommer

Det er kjipt å måtte si fra til vennen jeg tok en gåtur med. Eller til de tre jeg traff i nesten to timer dagen før jeg fikk symptomer. Selv om vi prøvde å holde avstand. Med «kjipt» mener jeg skamfullt.

Ikke minst måtte jeg sende melding til barnehagen! Jeg hadde jo hentet i barnehagen på dag 2. Så jeg føler meg passe dust som skriver at jeg hadde symptomer onsdag morgen, for så å hente i barnehagen torsdag.

Hvordan vi påfører hverandre coronaskam

Jeg har selv blitt urimelig sint på en god venn for det jeg mente var å utsette meg for unødvendig smitterisiko. I øyeblikket føltes det som at jeg virkelig hadde mitt på det rene. I ettertid innser jeg at jeg skulle hatt mer empati for hennes situasjon.

Jeg har også vært mottakeren av sinne i en lik situasjon. Jeg hadde plutselig vært uforsiktig.

Jeg har også hørt historier fra andre som har fått kjeft og tilsnakk for å ikke ta smittevern alvorlig nok. Det høres ikke godt ut. Molde-ordføreren som ikke er fornøyd med Oslos håndtering er et offentlig eksempel.

Jeg vil fremheve to måter skammen kommer på:

  1. Til syvende og sist er jo alle følelsene våre vårt eget ansvar. Vi skaper skammen selv. Vi innser i ettertid av en situasjon at vi gjorde noe feil (slik som meg og barnehagehentingen), så skammer vi oss for dette. Vi er i en krig mot Corona, og så har vi plutselig hjulpet fienden!
  2. De gangene andre blir sinte på oss, er det også lett at skammen kommer. Når vi får kjeft fra noen, så er det ofte vanskelig å svare med «det er ikke så nøye da!«. Ofte vinner skammen frem istedenfor.

Fordelene ved sinne og coronaskam

Coronaskammen har sin verdi. Den hjelper oss med å følge smittevernreglene. Vi vil ikke kjenne på skammen, så vi oppfører oss.

Sinne mot andre som bryter reglene minner dem på at de må følge reglene.

Jeg tror det er lurt å være bevisst på at alle våre følelser har en funksjon. Det gjør at vi ikke dømmer følelsene totalt. Jeg tror ikke dette er så svart-hvitt som at «skam og sinne er feil».

Vi må huske å passe på hverandre

Jeg skal fortsette å prøve mitt beste for å holde smittevernreglene. Så skal jeg prøve å være åpen for at jeg trolig kommer til å gjøre feil av og til. Disse situasjonene er fremdeles feil, så jeg skal virkelig prøve å la være. Men det er her jeg tror den riktige balansen ligger.

For å få til å balansere
A: at noe er feil, med
B: aksept for å gjøre feil,
tror jeg vi må kjenne på to følelser samtidig.

Forestill deg at du er sint på noen som har satt deg i smittefare. Klarer du samtidig å koble deg på empatien din til den andre?

Hva tror du den andre tenkte på? Var personen glemsk? Har personen et annet syn på risiko, og mente oppriktig at oppførselen var helt trygg? Kanskje personen var stresset og rakk ikke tenke gjennom at det kunne være en smitterisiko?

Ta smittevern på alvor, og vær glad i deg selv og de rundt deg. Alt sammen samtidig.

Legg igjen en kommentar