Jeg mener alle har følelser, og at du ikke kan hindre at de oppstår. Og jeg mener noe av det lureste du kan gjøre gitt at du godtar dette, er å bli kjent med følelsene dine.
Jo bedre du forstår noe, desto lettere er det å akseptere det og/eller endre det. Dette gjelder følelser også.
Hvis du ikke er kjent med følelsene dine, så er det vanskelig å akseptere dem. Men når du virkelig er kjent med f.eks. sinnet som plutselig dukker opp i deg, så kan du leve med det sinnet.
Du kan forstå hvor sinnet kom fra, og derfor også raskere akseptere det.
Så hvordan blir du kjent med følelsene dine?
Følelsene er to steder, de er i kroppen din og i hodet ditt. Og du bør først fokusere på det som skjer i kroppen din.
I hodet skjer det veldig mye, veldig raskt og i parallell. Veldig mye av det som skjer har vi lite eller ingen ordforråd for. Du vet (kanskje) veldig godt med deg selv hvordan sinne føles i hodet ditt, eller hvordan tristhet eller glede føles. Men kan du beskrive det?
Det er ganske vanskelig.
Det som er mye lettere, er å sette ord på det som skjer i kroppen.
Stress er et fint eksempel. Når du stresser er det — pga stresset — ekstra vanskelig å være klar over hva som skjer i hodet ditt. Men det er lettere å kjenne etter i kroppen.
En erfaring jeg selv har gjort meg, er at det er lurt å ikke stille så høye krav til hva jeg skal kjenne. I starten trodde jeg at jeg skulle kjenne veldig mange forskjellige ting i kroppen. Men ofte er det ganske få symptomer. Utfordringen er bare å legge merke til dem.
For å fortsette med stress som eksempel: De vanligste er kanskje: kort pust, hevede skuldre, anspente brystmuskler. Eller det kan være hodepine, magesmerte, spente knyttenever.
Poenget er at for deg selv er det gjerne bare noen få fysiske symptomer på stress. Skritt én er å finne ut hva disse er. Skritt to — det aller vanskeligste skrittet — er å kjenne igjen disse symptomene når du er i stresset. Det er her utfordringen ligger.
Lykke til!