Jeg har vært utbrent og 100 % sykemeldt i et år. Nå jobber jeg meg gradvis tilbake til full stilling.
Men tenk om jeg ikke hadde blitt utbrent! Da hadde jeg jo fremdeles stresset rundt. Jeg hadde prøvd å blidgjøre alle dere rundt meg. Selv om dere hadde sagt dere var fornøyd med meg, ville det ikke vært nok.
Jeg jaget. Jeg slet meg selv ut.
Heldigvis ble jeg utbrent.
Hva feilet det meg?
Da jeg ble sykmeldt prøvde jeg og fastlegen å finne ut hva som feilet meg. Jeg dro til en psykologspesialist på sykehuset og fikk utredning for depresjon. Han fant ingen depresjon hos meg. Jeg var forsåvidt enig. Selv om jeg jo hadde det tungt den tiden.
Helt fra starten av utbrentheten så jeg på den som noe positivt. Det er jeg sikker på bidro til at jeg ikke også gikk inn i en depresjon. Slik flere som blir utbrent naturlig nok gjør. Jeg forstod at utbrentheten var noe som allerede var inni meg. Den hadde bare kommet til overflaten. Og nå som den kom til overflaten kunne jeg begynne å lytte til meg selv.
Det første kroppen min fortalte meg var at jeg trengte hvile. Og jeg hvilte som best jeg kunne.
Det andre jeg fortalte meg selv var at jeg måtte endre en del perspektiver. Jeg måtte også jobbe med en del inngrodde og fastlåste følelser. I hvert fall hvis jeg skulle ta tak i rotårsakene til utbrentheten.
Nå er jeg et mye bedre sted.
Jeg begynner å forstå litt og litt hva det vil si å elske meg selv. Jeg har hvilt masse, og kroppen kjennes mye friskere enn den noen gang har gjort. Selv om jeg enda er litt slapp i ny og ne. Jeg jager ikke like mye. På jobb ser jeg tydeligere at det aldri tar slutt. Og hvis noe aldri tar slutt, så er det jo veldig slitsomt å jage denne slutten som aldri kommer.
I praksis betyr det at jeg tenker ikke like mye «skal bare få ferdig denne oppgaven», eller «bare vi får levert dette prosjektet en uke før tiden nå!». Det handler like mye om hvordan jeg har det mens jeg jobber. Og det virker (overraskende nok!) som at de jeg jobber med er minst like fornøyd med denne nye «rolige Vebjørn», som de var med «flinke, raske, travle, effektive, jagende Vebjørn».
Tenk hvis jeg ikke hadde blitt utbrent. Da hadde jeg kanskje gått rundt i de samme sporene fremdeles. Kanskje jeg hadde blitt enda verre utbrent om noen år. Kanskje jeg hadde fått hjerteinfarkt eller noe annet før eller siden.
Heldigvis ble jeg utbrent!