Hva er egentlig et traume?

Et traume er en følelse som ikke fikk kommet skikkelig ut da den oppstod. Denne følelsen blir dermed værende i kroppen, hjernen og hukommelsen vår.

Traumer er kanskje mindre alvorlige enn du tror. De er også kanskje mer alvorlige.

De er mindre alvorlige fordi alle følelser som ikke blir følt fullstendig av oss, blir til traumer i kroppen og sinnet vårt. Dermed har så og si alle av oss traumer. Nesten ingen av oss lever fullt ut alle følelser til en hver tid. Vi har skapt et veldig effektivt samfunn basert på dette. Vi «oppfører» oss.

Traumer er kanskje mer alvorlig enn du har tenkt av samme grunn. Alle har dem. Og de påvirker humøret, helsen og hverdagen vår.

Ekstreme eller vanlige traumer

Jeg har inntrykk av at mange reserverer ordet «traume» til ekstreme traumer. F.eks. å være i en bilulykke, å bli voldtatt, å bli banket opp, å være i en krigssone. I sånne tilfeller bruker vi gjerne ordet traume.

For eksempel slik:

Han er traumatisert etter å ha vært i krigen

Hun sliter fremdeles med traumer etter bilulykken

Men hva med:

Han er traumatisert av kommentarer om vekten hans

Hun sliter fremdeles med traumer etter å ikke bli lyttet til i barndommen

Hva med deg selv, er du selv traumatisert? Har du selv traumer?

«Alle» har traumer, og det er greit

Jeg ønsker å ufarliggjøre ordet traume. Jeg ønsker samtidig å ta det mer på alvor. Det er ikke noe som «andre» har. Det er noe vi har.

Vi har et skolesystem som veldig fort krever at vi undertrykker følelsene våre. Det er ikke tid eller kapasitet til at alle skal få sluppet løs alle følelsene sine. Vi har også generasjon på generasjon med foreldre som på forskjellige måter begrenser barns følelser (det er et stort tema, og jeg vil legge til at alle vi foreldre gjør selvsagt vårt beste, og vi er gode nok som vi er).

Mine egne traumer

Jeg tror ikke jeg selv har noen av de «klassiske» traumene. Men etter å ha jobbet i år etter år med mine egne følelser, har jeg forstått mer og mer at jeg har mange traumer i form av følelser som sitter fast i meg. Følelser jeg ikke klarte å leve ut i øyeblikket. Så jeg beit dem i meg, jeg undertrykte dem.

Et eksempel på et fysisk symptom er at jeg går rundt og spenner kjevemusklene mine veldig mye.

Et psykisk symptom er at jeg bruker ofte mer krefter på å tenke på hva du tenker om meg, enn om hva jeg selv tenker om meg.

Det starter vanligvis i barndommen

Har du sett et barn som får leve ut et sinneutbrudd? Heeeeeelt ut? Da kan de plutselig bli veldig glade. Humøret skifter, overraskende for mange av oss. Følelsen kom frem, og ble levd ut.

I motsatt tilfelle går det gjerne over i dårlig humør, som kanskje varer resten av dagen. Eller barnet underkaster seg og undertrykker følelsen. Det gjør kanskje som vi da sier at det må gjøre, men det leker ikke tøysete og spontant. Det har satt seg et lite traume.

Akkurat som å spise sjokolade tåler vi godt et traume i ny og ne. Vi får problemet når vi har traumer daglig/ukentlig. Da blir disse mikrotraumene til større traumer. De bygger seg opp over tid.

Hva nå?

Det er dette mange av oss strever med i dag, slik jeg forstår oss mennesker.

Alle oss som skjønner at vi stresser, som sjelden finner helt roen, som alltid søker noe nytt. Og vi lurer på om det er slik livet skal være. Har andre det bedre enn meg? Jeg sier jo jobben er spennende, men hvorfor blir jeg så sliten av den?

Min erfaring er at livet kan være godt å leve, veldig godt. Men det blir ikke det før jeg har tatt traumene mine på alvor. Før jeg har sluppet løs og bearbeidet mine innestengte følelser.

Jo mer jeg gjør dette, desto lettere føler jeg meg. Mer fri.

Det er en lang, tung og forvirrende vei. Den krever at jeg selv tar ansvar for meg, for hele meg, i både fortid og nåtid. Men jeg kjenner at det er verdt det.