Jeg ble nylig kjent med Parkinsons lov, som sier «Work expands so as to fill the time available for its completion». I praksis betyr det at jo mer tid du har til en oppgave, jo mer tid vil du bruke på den.
Da jeg hørte det tenkte jeg at det er innlysende. Men hvorfor har vi ikke et bevisst forhold til det? Dette er et magisk verktøy som gir resultater fra dag 1. Jeg har full forståelse for at noen kan syns det virker stressende. Men for meg er det mer stressende å ha ting hengende over meg, enn å bare få det gjort.
Så nå prøver jeg å gi meg selv korte tidsfrister, slik som å skrive førsteutkast til dette innlegget på 25 minutter. Forhåpentligvis lærer jeg at jeg, som alle andre, bruker utrolig mye tid på å nøle, grave seg ned i detaljer, og å jobbe med ting som egentlig ikke er målet. Jeg begynte med å google litt om Parkinsons lov, men innså at det bare var en unnskyldning for å la være å skrive. Eksperimentet gir resultater allerede!
Parkinsons lov henger selvsagt sammen med kvaliteten på arbeidet vi gjør. Hvis oppgaven er å arrangere utdrikkingslag, så klarer du det på 1 time hvis du setter det som tidsfrist. Men det blir jo et ganske kjedelig utdrikkingslag. Men poenget er at vi klarer en overraskende god kvalitet selv på korte tidsfrister (tenk 80/20-regelen).
Parkinsons lov forklarer også hvorfor skippertak fungerer. Når vi har en kort reell tidsfrist, så blir vi veldig fokusert og vi gjør bare oppgaver som leder til målet. Men istedenfor å vente til tre-måneders prosjektet ditt har én uke igjen, for så å ta et skippertak, så bør du ta små skippertak hele veien.
Jeg har flere ganger vært med på at en prosjektleder sier noe sånn som «i møtet i morgen fastsetter vi kostnadsestimatet, og det skal ikke oppdateres senere». Han bruker altså Parkinsons lov til å skape et skippertak for gruppen.
Når vi skulle sette opp vårt første impro-forestilling, så bestemte vi først en dato. Og så brukte vi tiden frem til da på å forberede oss. Vi var akkurat ferdig til forestillingen. Men vi hadde jo akkurat blitt ferdig selv om datoen for forestillingen var en uke tidligere!
Nå har det gått 25 minutter, og jeg har skrevet ca. 500 ord. Jeg tror jeg fint kunne brukt dobbel så lang tid hvis jeg ikke hadde gitt meg tidsfrist.
Kommentar: Jeg brukte 25 minutter til på å finpusse på teksten i etterkant.
Bare et lite pirk, Parkinson har vel hundrevis av lover av denne typen. Var vel han som inspirerte Gudmund Hernes til sin bok med slike lover, f. eks jeg er så glad jeg ikke liker vørterøl, for det smaker så vondt