7. august skrev Lone Frank et essay i Morgenbladet som heter «Meningen med livet«. Hun diskuterer om meningen med livet er å være lykkelig, eller å føle «mening». Dette syns jeg er et ekstremt spennende tema.
Hun henviser til forskning som indikerer at lykke henger sammen med å få sine behov møtt, mens mening henger sammen med å ikke få behovene sine møtt.
Den ene stereotypien er livsnytere som ikke utsetter seg selv for stress og nyter hver dag. Den andre stereotypien er arbeidsnarkomane som jobber for det de brenner for, selv om det betaler lite og gjør livet til en motbakke.
Forskning viser at du — til en viss grad — må ha det kjipt for å føle mening. Så spørsmålet er, hvor viktig er mening for deg?
Jeg syns jeg hele tiden hopper mellom å ville slappe av og nyte livet (lykke viktigst), til å tenke at jeg må utrette noe og jobbe for å nå større mål (mening viktigst).
I sommer hadde jeg over 6 uker sommerferie, og på slutten var jeg veldig i lykke-modus. Det var lite stress og motgang, og mye avslapping og glede. Men det føltes som at det var noe som manglet.
Dette forklarer essayet til Lone. Jeg manglet motstand, og dermed også en følelse av mening.
Men så begynner jeg på jobb igjen. Og selv om jeg liker jobbet min veldig godt, så melder plutselig behovet seg for en stressfri hverdag og avslapping (lykke).
Jeg står på et balansebrett mellom mening og lykke. Men istedenfor å ha én fot på hver side av brettet, så føles det som at jeg hopper fra side til side hele tiden. Målet mitt er en fot på hver side.
Hva er viktigst for deg, hvordan har du det i ditt liv? Har du en relativt avslappende jobb og kobler helt av med en gang du har fri, eller har du en krevende jobb og starter hele tiden prosjekter også i fritiden din?