Jeg har tidligere skrevet om at stress er frykt og at stress er angst. Her får du litt inspirasjon til hvordan du kan bruke kunnskap om hva følelsene frykt og angst egentlig er, til å redusere stress. I dette innlegget skriver jeg om den type stress som er angst (ikke den som er frykt). Innlegget er litt lengre enn et vanlig innlegg, men det inneholder flere ideer og tanker som har vært med på å gjøre en forskjell i mitt liv, så kanskje det kan inspirere deg også :)
Først forklarer jeg logikken bak hvordan frykt leder til stress (dvs. angst), og så forklarer jeg hvordan du kan bruke denne logikken til å redusere stress.
Hvordan frykt leder til stress
Frykt –> angst
Først litt forklaring av frykt. Frykt er troen på at noe negativt kan skje. To ting må altså være tilstede:
- Vi må ha en subjektiv oppfatning av at noe er negativt. Vi har f.eks. en medfødt oppfatning av at å bli påført fysisk smerte er negativt. Men vi blir også lært opp til at en hel masse greier er negativt, f.eks. å ha lite penger, å ikke ha riktige klær, å ha det rotete, å glemme bursdager, å være aleine osv. Jeg skal ikke gå inn på om eksemplene jeg listet opp «egentlig» er negative, poenget er at vi har alle vår egen liste over ting som er negativt.
- Vi må ha en tro på at det negative kan skje. Det må være en større-enn-null sannsynlighet for at den negative tingen skal skje. En knytteneve på vei mot ansiktet ditt er en 100 % sannsynlighet for at noe negativt skal skje. Har du jukset på en prøve er det en sannsynlighet for at du blir tatt, den er kanskje veldig lav, men den er tilstede.
Når 1) og 2) er på plass, da føler du frykt: Noe negativt kan skje.
Og så tilbake til hvordan frykt leder til angst. Hvis du føler ofte på frykt, så lærer du at verden ikke er trygg. Enten kan du føle på litt frykt veldig mange ganger (f.eks. via mobbing), eller du kan føle på enormt mye frykt én gang (et traume, f.eks. via fysisk overgrep). I begge tilfellene går frykten over til mer generell tro på at udefinerte negative ting kan skje.
Du sitter igjen med en forståelse av at verden ikke er trygg. Det er bare fornuftig å da hele tiden være litt på vakt, enn å naivt tro at «i dag kommer det til å gå bra!», hvis du gang på gang (eller via et enkelt stort traume) har lært at det ikke kommer til å gå bra.
Jeg mener ikke at det er bra, men at det er forståelig.
Linken mellom frykt og angst ble jeg oppmerksom på fra boken Emotions Revealed av Paul Ekman. Han skriver at flere følelser har et tilhørende humør/stemning (engelsk: mood). Og for frykt er dette humøret angst. Han skriver at frykt er en relativt akutt følelse, som varer i sekunder/minutter, men at angst er et mer generelt humør som varer gjerne i timer/dager. Har vi ofte nok frykt, glir det over i angst.
Angst = stress
Selv om «stress» er et godt ord fordi vi alle kjenner igjen følelsen av «stress», så er det fremdeles et dårlig ord fordi det ikke sier noe om hva som egentlig skjer i kroppen og hodet vårt.
Når du er «stresset» uten at det er noe veldig konkret som er et problem, så er det angst du føler på. Angst er udefinert frykt, det er en uro i kroppen som gjør deg redd uten at redselen har noe konkret å rette seg mot. Jeg sier ikke at du ikke føler stress, jeg mener bare at det du føler i slike situasjoner kan med fordel heller kalles angst.
Hvordan du kan redusere stress
Så til hvordan du kan redusere stress.
Oppsummert til nå: Noe av stresset du går rundt og kjenner på egentlig er angst, og den angsten kommer fra frykt, som i praksis vil si at du har kjent for mye på at 1) det finnes mange negative ting, og 2) det er en større-enn-null sannsynlighet for at disse tingene skjer.
Altså må du lære deg at 1) og/eller 2) ikke stemmer. Da reverserer du prosessen, og du reduserer stress.
En mini-guide for hvordan du kan redusere stress:
A) Lær deg hva du syns er negativt (kildene til frykten/stresset ditt), og lær deg hvor sannsynlig du tror det er at det skjer.
B) Begynn i små steg og overbevis deg om at de tingene ikke er så negative, og/eller at sannsynligheten ikke er så stor.
C) Gjenta A) og B) helt til du har et mer avslappet liv :)
Mitt eget eksempel:
A) Jeg tenker at når jeg gjør feil så er det veldig negativt. Da blir folk sinte på meg. Jeg har en ganske streng definisjon på hva som er «feil», dvs. at veldig mye blir feil. Jeg går rundt og tror at jeg kommer til å gjøre feil hele tiden, jeg er redd for å bli «avslørt» for alle feilene jeg gjør.
B) At jeg gjør feil er egentlig ikke så farlig, folk blir stort sett ikke så sinte som jeg tror de kommer til å bli. Og det er faktisk ikke så ofte at jeg gjør «feil», det perfeksjonisten i meg kaller «feil», bryr kanskje ikke andre seg om.
C) Dette sitter dypt inn ryggmargen min, så dette jobber jeg mye med, men det er ikke fikset over natten.
Spørsmål til refleksjon:
Hva er du redd for i hverdagen?
Hva stresser deg? (les: hvor kommer din angst/frykt fra?)
Hva har du lært at er negativt?
Er de tingene egentlig så negative?
Lykke til :)
Veldig brukervennlig artikkel! Jeg lIker beskrivelsen din av hva angst og frykt er — den stemmer godt overens med min forståelse av følelsene. Videre liker jeg hvordan denne bakgrunnsinformasjonen leder logisk til noen få, konkrete råd som det er lett å se relevansen av nesten uansett i hvilken situasjon man føler seg «stresset» i. Og eksempelet fra hverdagen din gjør både poengene dine tydeligere, teksten interessant og gjør det lett å kjenne seg igjen. :)
Og til sist liker jeg også hvordan punkt c), sammen med eksempelet ditt, også gjør det tydelig at å endre sånt som dette må sees på som en langsiktig prosess!
– Therese (Larsen) :-)
Takk for dine tanker og fine ord, Therese :)
Håper det kan være til hjelp!
Veldig bra innlegg!
Jeg tenker på noe som også er viktig å huske på i punkt B i dine egne eksempler: Å klare å gjenkjenne urimelig og uhensiktsmessig oppførsel hos andre, og anerkjenne at den er urimelig.
La oss si at du faktisk har gjort en feil. Så finnes det flust av måter folk følelsesmessig kan reagere på feilen, avhengig av både hvor stor den er men også deres både genetiske og miljømessige predisposisjon. Deretter kan de (dersom de har øvd på det eller erfart at de ved for sterke negative reaksjoner støter andre vekk fra seg/skremmer folk på lang sikt) velge hvordan de skal håndtere disse følelsene.
De kan da for eksempel kjenne voldsom irritasjon inni seg, men likevel klare å beholde roen utenpå og velge å forsøke å se andre perspektiver. For eksempel kan personen anta at feilen er kjempestor og krisemakismere veldig. Elller at feilen er lite, men likevel såpass inkompetent at man blir voldsomt irritert. Det som gir det mest positive utfallet for alle i begge tilfeller er å håndtere saken på en moden og positiv måte, og istedet for å skylde på folk og skjelle ut, forsøke å de-eskalere situasjonen, og på en vennlig og rolig måtef forsøke å identifisere hva som har gått galt og hvorfor, slik at man kan forebygge at det skjer igjen. Folk blir jo gjerne stresset og frustrerte av feil begått av andre fordi de ikke forstår at noen kunne gjøre en slik feil (og da er altså løsningen å nettopp identifisere hvordan det skjedde). Det kan også være at de selv frykter represalier fra en annen person igjen som de må svare til.
I så fall kan det være nyttig for dem å gjøre som jeg nevnte øverst: Selv gjenkjenne urimelig og uhensiktsmessig oppførsel hos andre, om så bare for å vite med seg selv at man faktisk ikke har gjort noe så ille – at det er den andre personen som velger å reagere så negativt og destruktivt som har problemet.
Det kan være utrolig vanskelig å gjenkjenne urimelig oppførsel hos andre, særlig hvis man fra før av har veldig lav terskel for hvordan dårlig aksepterer å bli behandlet – for eksempel om man ble mobbet på barneskolen og har blitt vant til å behandles elendig at man nærmest blir fra seg av takknemlighet bare noen oppfører seg helt normalt mot en.
Det kan også like fullt være veldig vanskelig å praktisk sett håndtere mennesker som velger å reagere langsiktig uhensikstmessig, og som altså gjør ikke noe for å forbedre situasjonen for begge, bare prioriterer å blåse ut egne følelser på bekostning av andre – og langsiktig sett seg selv, ettersom man støter folk vekk fra seg og til slutt ender opp alene.
Det finnes mange gode bøker om hvordan å håndtere såkalte «vanskelige» mennesker, så jeg skal ikke gå så nøye inn på dét. Men for min del hjelper det ofte veldig, både i forkant og underveis i en situasjon, å klare å tenke at: «OK, la oss si jeg gjør en feil, og la oss si at vedkommende blir kjempesint på meg. Er dette da virkelig en rimelig reaksjon av vedkommende? Kunne vedkommende faktisk valgt å håndtere det annereldes? Hvordan ville for eksempel [sett inn person man kjenner som er veldig rolig og avslappet i konflikt] håndtert situasjonen?»
I visse tilfeller må man kanskje også rett og slett beskytte seg fra stresset personen medfører. Man kan spørre seg:» Er dette en person jeg respekterer? Er dette en person med gode arbeidsmetoder og måter å håndtere misnøye på? Er dette en person jeg vil omgås?» I visse tilfeller kan det være såpass dramatisk at man må finne en måte å unngå personen. Dette er så klart lettere sagt en gjort, både i familie-, skole- og jobb-sammenheng, men det kan være at det ikke strekker til å gjenkjenne urimelig oppførsel hos andre.
Oppsummert: Det er viktig å gjenkjenne urimelig oppførsel hos andre og hva man selv aksepterer og tar på seg av skyld når andre blir sinte, også for å rasjonalisere og redusere frykts/stress/angst i forkant av en situasjon man oppfatter som riskofylt med tanke på å gjøre feil. Og det er viktig å sette grenser for hva man aksepterer av dårlig behandling fra andre.
Ellers ville jeg bare si: Stå på med den fine bloggen! Jeg har mange ganger vurdert å lage noe lignende, men vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte. Men denne bloggen er veldig inspirerende! :)
Hei Andrea!
Takk for oppmuntring og ikke minst en godt reflektert kommentar :)
Supert om du lager noe lignende, gi gjerne beskjed, så skal jeg lese.
Når jeg leser kommentaren din, så sitter jeg og tenker at vi må huske på at vi må gi oss selv omsorg og aksept. I mange vanskelige situasjoner med andre virker det som at vi forventer omsorg og aksept bare fra andre. Men det får vi jo ofte ikke, og dermed blir vi stresset.
Så når andre er urimelige, er det urimelig av oss selv å forvente omsorg og aksept fra dem. Da må vi være trygge på oss selv, og gi oss selv kjærligheten vi trenger.
Men så er jo det ganske vanskelig… :)