Tidligere skrev jeg at «Stress er frykt«. Nå skal jeg også argumentere for at stress er angst.
1 – Stress som frykt: Jeg har det travelt for å komme meg avgårde og rekke trikken. Jeg stresser. Egentlig er det en frykt for å ikke rekke trikken.
2 – Stress som angst: På jobb har jeg en urolig følelse jeg ikke helt klarer å plassere. Jeg stresser på et litt lavere nivå, men også mer langvarig. Egentlig er det angst for at jeg ikke er god nok i jobben min. Altså, stress er angst.
Angst er frykt for noe ukjent, så det er også snakk om en frykt. Men en mer diffus en, og som ofte varer lengre. Så lenge vi ikke er inne på virkelig kraftig angst — i retning panikk-angst eller angst som gjør at du ikke tør å gå ut av huset — så gir angst symptomer som vi kaller «stress».
Jeg syns vi gjør oss selv en bjørnetjeneste når vi ikke tør å snakke om vår frykt og angst, men heller snakker om «stress». Hvis vi ikke anerkjenner hva som egentlig skjer med oss, så kan vi heller ikke forstå det, og vi kan heller ikke bearbeide det.
Det er jo mye lettere og tryggere sosialt og si «åhh, jeg stresser sånn på jobb for tiden«, enn «åhh, jeg er redd for at jeg ikke er flink nok på jobb for tiden«. Stress er sosialt akseptert i mye større grad enn frykt og angst. Så jeg skjønner hvorfor vi gjør det, og jeg gjør det dessverre mye selv også.
Men hvis jeg tør å innrømme for meg selv at jeg stresser på jobb fordi jeg er redd for at mine kolleger skal se ned på meg og ikke syns jeg er god nok, så er det noe jeg kan ta tak i og bearbeide. «Jeg stresser» er ikke noe jeg kan bearbeide.
Når stresser du? Hva er det egentlig som skjer inni deg, både i kroppen din og hodet ditt? Vær ærlig med deg selv og bli bedre kjent med følelsene dine.