Jeg mener vi ikke trenger å oppleve lidelse for å oppleve positive følelser. Nå skal jeg først reflektere litt rundt at jeg tror mange feilaktig tenker at vi må lide for å ha det godt, og så skal jeg argumentere for hvorfor jeg mener det ikke er slik.
«Jeg har det best når jeg har oppnådd noe som jeg måtte lide for å oppnå»
I kulturen vår har vi en oppfatning om at vi må jobbe hardt for å oppnå et best mulig liv. Å «jobbe hardt» har jeg inntrykk av at mange mener innebærer lidelse.
Vi blir gjerne imponert av noen som har pusset opp selv. De har brukt alle sine kvelder i et halvt år på dette og sier det var et slit, men at de er veldig fornøyd med resultatet. Men hva med noen som betalte noen for å få gjort akkurat den samme oppussingen? Eller noen som kjøpte leiligheten av dem som hadde pusset dem opp? De har alle det samme resultatet, men jeg har inntrykk av at vi hedrer litt mer dem som har slitt og lidd mest for å oppnå resultatet. (Ja, jeg kjenner til IKEA-effekten.)
«Utsikten på toppen av et fjell er best når jeg har gått opp selv»
To personer står på toppen av Rondeslottet og ser ut over et vakkert landskap. Hun ene har brukt mange timer på å gå opp, mens han andre har blitt fløyet opp med helikopter. Hvem nyter utsikten mest?
Nå skal jeg ikke si at helikopter-personen nyter utsikten like mye som gå-personen, for det tror jeg er feil. Men poenget med den historien er at vi ofte feiltolker positive utfordringer som lidelse. Gå-personen nyter den mest fordi den har fått opp adrenalinet sitt, brukt kroppen sin til å nå et mål, og belønnes på toppen.
Men jeg tviler sterkt på at hvis gå-personen hadde en vond stein i skoen på turen, så ville hun nytt utsikten enda mer. Mer lidelse gir ikke mer nytelse.
Vi trenger alle vekst, men vi trenger ikke lidelse
Behovet for personlig vekst ligger dypt i oss. Vi trenger å forbedre oss på en eller annen måte hele tiden. Dette må ikke forveksles med at vi trenger lidelse.
Hun som gikk opp fjellet følte vekst, men så lenge hun hadde nok mat, varme klær, ingen fysiske skader, så trengte hun ikke å føle lidelse.
På jobb jager mange av oss vekst, så mye at vi påfører oss lidelse. Jeg har selv jobbet mange 60-timers uker, brukt veldig mye energi på jobb, og latt det gå utover søvn, venner og trening. Målet var jo å gjøre det bra på jobb, få anerkjennelse, lønnsforhøyelse og forfremmelser. Alle disse målene var vekst for meg. Jeg fikk mye av veksten, men nå har jeg innsett at jeg betalte en alt for høy pris for det.
Nå jobber jeg ikke overtid lengre (mindre lidelse), men jeg har fremdeles mye vekst på jobb. Til alle som mener at overtid ikke trenger å være lidelse, så kan dere muligens ha rett i det, men jeg mener et overtidsfokusert liv har feil fokus, og det gir deg ikke riktig balanse i livet.
Lettelse er en positiv følelse, men ikke noe vi bør strebe etter
Lettelse er en positiv følelse som kommer når lidelse forsvinner. Følelsen er unik ved at den krever en annen følelse for å oppstå. Alle andre følelser oppstår av seg selv, uavhengig av andre følelser (kilde: Paul Ekman – Emotions Revealed).
Altså må man faktisk lide for å føle denne positive følelsen. Men jeg mener at lettelse sjelden veier opp for lidelsen, og at det er mye bedre å heller fokusere på andre positive følelser. Er det verdt å lide seg gjennom et hardt arbeidsår, eller en tung eksamensperiode, bare for den kortvarige lettelsen du oppnår når året/eksamen er over?
Vi må ikke ha det vondt for å ha det godt
En baby kan oppleve mange positive følelser, uavhengig av lidelse. Selv om alle babyer har vært sultne, og nyter maten som kommer når de får mat, så tror jeg ikke en baby oppnår totalt sett en bedre matopplevelse hvis vi sulter den i noen dager. Den vil oppleve ganske mye lettelse, men jeg tror regnestykket går i minus allikevel. En baby kan leke og ha det gøy, uten å måtte ha lidt for å fortjene å leke. Så hvorfor føler vi voksne at vi må «fortjene» å ha det godt? Kan ikke vi ha det godt uten å ha lidelse? Det mener jeg vi kan ha, og vi bør strekke oss etter det.
I praksis vil vi alltid oppleve lidelse, men vi bør på ingen måte oppsøke lidelse.
Så viktig tema! Helt enig, vi trenger ikke oppsøke lidelse, det vil komme i livet uansett. Tror dessverre altfor mange ikke føler de fortjener glede og nytelse før de har lidd.
Takk, Hilde!
Ja, det er nok lidelse i livet uansett, vi trenger ikke oppsøke mer enn nødvendig.
Helt enig i det du skriver her Vebjørn, og den norske folkesjela har sikkert mye av skylda for at mange av oss tror vi må slite og lide for å fortjene å oppleve glede. :-)
For meg personlig er det en veldig interessant timing på artikkelen din, for jeg er i en fase der hodet holder på å eksplodere av samtidige funderinger på mange områder, og behov for å ta noen livsviktige valg. I denne fasen, der jeg må ta valg rundt samboerskap, barn eller ikke, A4-liv eller usikkert gründerliv, bli i Norge eller reise ut m.m., så tror jeg faktisk lidelse på noen grunnleggende områder gjør at du blir mer fokusert. Hverdagens små bekymringer og tusen gjøremål er en tåke i hodet som stjeler din tankekapasitet og tid. Jeg tror at alvorlige situasjoner, sorg, faktisk fysisk og psykisk lidelse fjerner denne tåka, og setter fokus på hva som virkelig er viktig for å sikre din eksistens og glede. Skal ikke si at jeg lengter etter «rock bottom», men det er mange av verdens mest fremgangsrike mennesker som har måttet innom dette for å komme dit de er i dag. Time will show :-)
Hei Tord!
Jeg håper ikke hodet ditt eksploderer :) Men jeg skjønner at du har mange vanskelige valg, som vil påvirke livet ditt i stor grad fremover høres det ut som.
Ja, jeg tror du er inne på noe når du skriver at lidelse gjør oss mer fokusert. Jeg så et studie en gang som viste at folk som hadde hatt lidelse mens de gjorde en oppgave, sa de at de følte at oppgaven var mer meningsfull, enn dem som gjorde akkurat samme oppgave uten lidelse.
Jeg tror livets tomhet gir de fleste mye angst. Men det er få som kjenner etter på denne angsten. Vi fyller heller livet vårt med jobb, familie, hobbyer osv. Og — som du sier — jo mer lidelse disse tingene inneholder, desto lettere er det å holde fokus på dem. Dermed slipper vi unna all vår eksistensielle angst.
Hvis du vil bli «fremgangsrik», så må du nok tåle masse lidelse, ja. Men hvorfor skal du bli fremgangsrik? Vil du ikke heller bli lykkelig? :)
Vebjørn
I en historisk sammenheng er dette arven fra den protestantiske kirken, spesielt ved Calivin. Du skal tjene ditt brød i ditt ansikts sved. Katolikkene slipper lettere unna – kanskje defor sydeuropeere virker mer ubekymret enn oss