Min lungebetennelse og frykt for å dø

Dette er historien om min lungebetennelse og da jeg kjente på frykten for å dø.

Her forleden hadde jeg en kraftig lungebetennelse. Jeg har også astma, og dette viste seg å være en særs dårlig kombinasjon, siden begge deler gjør det vanskelig å puste. (Astmaen plager meg vanligvis bare når jeg trener ellers.)

Så den kvelden det var som verst, sleit jeg skikkelig med å få nok oksygen, i hvert fall føltes det sånn for meg. Jeg kjente at jeg trengte å puste dypt inn, men hver gang jeg startet måtte jeg avbryte halvveis for å unngå en hostekule.

Da jeg la meg slo tanken meg: «Hva om jeg dør i natt?«. Våken-Vebjørn sliter ganske mye, kommer sove-Vebjørn til å takle dette? Sove-Vebjørn pleier ikke stresse så mye med ting, så kanskje han bare lar det stå til?

Det første som dukket opp i hodet mitt etter dette var spørsmål som «Hadde det vært greit å dø nå?«, og «Har jeg vært lykkelig i det siste?«.

Det jeg syns er mest interessant med dette er at jeg ikke tenkte på hele livet mitt. Det var visst ikke så viktig om jeg hadde gjort de store livsvalgene rett, men heller om den siste måneden har vært bra.

Det eneste jeg kan forklare dette med er noe av Daniel Kahnemans forskning (han med Thinking, Fast and Slow-boken). Den forteller hvordan folk reagerer på å får høre om Per og Pål som hadde helt identiske lykkelige liv frem til fem minutter før de døde. Da får Per vite at konen hans egentlig var utro, mens Pål ikke får vite noe. Da sier de fleste at de syns Per har hatt et fælt liv, mens Pål har hatt et godt liv. Men livene deres har jo vært 99,99% identiske!

Det er visst veldig viktig for oss hvordan ting ender, mer enn hvordan det har vært jevnt over.

Det andre jeg tenkte på like etter var spørsmål som «Var det så farlig å engste meg for å være sykemeldt fra jobb?«, og «skulle jeg heller ha sett på å være hjemme fra jobb som en gode og ikke en noe å stresse over?«. Dette er også fascinerende tanker.

Et av menneskers (spesielt menns) største angre-punkter på dødsleiet er at de jobbet for mye. Dette skriver sykepleier Bronnie Ware om i sin bok, og jeg har et innlegg om det her. Psykolog Aksel Sinding nevnte også noe lignende i et foredrag jeg hørte av ham: at vi angrer sjeldent på at vi har jobbet for lite.

Så hva er greien med at vi stresser og engster oss så mye for jobb og karriere, men når vi innser (eller frykter) at vi skal dø så snur vi helt om?

Til og med jeg som har mye stolthet i at jeg ikke er arbeidsnarkoman, og at jeg har relativt god work-life-balance som det heter, får disse tankene når jeg får frykten av å dø over meg. For meg er dette bare en bekreftelse på at jeg må fortsette å jobbe med verdiene mine (det som er viktig for meg), og å prøve å leve etter dem best mulig.

Gjør vi dette bra nok vil vi ikke har så mye anger på dødsleiet. Vi har levd et liv tro mot oss selv, og håndtert livet som best vi kunne.

Alternativet er å krysse fingrene og håpe at du ikke får et «Shit, hva er det jeg har brukt livet mitt på?«-øyeblikk på dødsleiet. Det virker litt risikabelt.