Tanker fra en overtenker

Jeg overtenker.

Det er slitsomt. Overtenker du? Det første jeg tenker er at «hva om alle overtenker?» Hvem er da jeg til å skrive om dette, som om jeg er spesiell.

Det sporet kan jeg fortsette på.

Så kan jeg tenke på hvordan jeg for tiden starter alt for mange setninger med «Så». Dette må jeg jo stoppe med. Hva vil andre tenke om meg.

Det er slitsomt.

Jeg er sliten. Jeg tok dette i dag tidlig. Så innså jeg at jeg ikke hadde tatt på meg t-skjorte. Nå har jeg tenkt ganske mye om jeg skulle ta et nytt et med t-skjorte. Eller om det var å overtenke det. Eller ikke. Eller…?

Når jeg blir belønnet for det

Jeg fant ingen god overskrift.

Et av mine problem. Eller, noe av det jeg syns er vanskelig med dette. Oj, nå startet jeg setningen dårlig, den burde jeg skrive om, så det blir lettere å lese.

Huff.

Jeg blir så ofte belønnet for å overtenke. Helt fra barneskolen til arbeidslivet. Jeg tenkte som faen på barneskolen også. Det var ikke alle fag jeg klarte å vri det til min fordel. Men når jeg gjorde det bra, så opplevde jeg jo at det var fordi jeg var så god til å tenke.

Jeg var nok ikke så bevisst på det i den alderen, men jeg kan se hvordan dette har bygget seg opp i meg over tid.

På jobb også. Jeg analyserer og overtenker alt mulig. Hele tiden. Så lager jeg (å nei, en ny setning med «så»…), det kollegaer og sjefer ofte syns er bra greier. «Så bra laget!» Jeg får masse skryt, for det som sliter meg ut.

MEN JEG VIL JO IKKE!

Det er som å ha OCD, og bli belønnet for å vaske hendene.

I min bransje skal vi planlegge mye, og tenke på risikoer, og hvis det skjer noe dumt, som vi ikke tenkte på i forkant. Ja, da er det skikkelig dumt. Hvis noen har tenkt på «alt», og har «full kontroll», så er det veldig bra.

Heldigvis kommer det mer og mer fokus på at det er bra å gjøre feil. Det er er bra å teste ut ting, uten å vite resultatet. Det er bra å være åpen og ærlig på jobb. Det er bra å dele følelser på jobb.

Alt dette skjer. Det er min opplevelse i hvert fall. Og det er veldig bra ting.

Jeg orker ikke mer

Nå for tiden er jeg delvis sykmeldt. Jeg kan få meg selv til å fokusere i noen timer, så bare går det ikke mer. Kroppen stopper opp. Jeg kan kjenne meg lettere kvalm bare at jeg husker på den følelsen.

Jeg har noen ting jeg syns er gøy på jobb. Heldigvis. Eller, noen ganger tenker jeg at jeg skulle hatt en så dårlig jobb at jeg ble 100 % sykmeldt. Ikke vet jeg. For hva fortjener jeg. Og hva er egentlig rett her.

Jeg har lært at det er lett for meg å si til andre at de må bare lytte til kroppen, og at å være psykisk syk er helt ok. Men det er noe annet når det plutselig er meg. For en lærdom. For hva er bare at jeg ikke gidder? Hvor går grensene?

Jeg har visst klart meg i rundt 12 år med å være flink gutt i arbeidslivet.

For all del, jeg har tatt flere tydelige grep for å få de jobbene og den hverdagen jeg ønsker. Ellers hadde jeg kanskje bare holdt ut 7 år? Hva vet jeg.

Hva nå

Jeg innser at jeg i de siste årene har redusert overtenkingen min betydelig. For i denne dalen jeg er i nå kommer overtenkingen tilbake. Da blir kontrasten tydelig.

Jeg er så glad for at jeg fant meditasjon som 23 åring. Og for at jeg aldri har gitt opp. Alle timene hos psykologer. Alle bøkene jeg har lest. Alt jeg har testet ut: yoga, styrketrening, pusteteknikker, kalddusjing, bloggskriving, følelsesklubb, online kurs. Og nå det siste året mer åndelige og enda dypere ting. Kakaoseremonier, enda mer pusting, isbading, circling, healing, kirtan, tantra, Kundalini yoga, mannesirkler, gruppemeditasjoner, ekstatisk dans. Som jeg kommer på i farten.

Alt dette har virkelig åpnet opp kroppen og sinnet mitt. Så det er nok ikke tilfeldig at jeg nå blir utbrent. Jeg kommer i kontakt med det stresset og den slitenheten som har vært der hele tiden. Som har bygget seg opp over mange år.

Du har kanskje møtt meg, og jeg har sagt at alt er tipp topp. Samtidig har du kanskje sett at en del av meg ser anspent ut, eller som at jeg prøver så veldig intenst. Det den delen jeg nå kommer i kontakt med.

Jeg leste denne flotte artikkelen på p3.no, Det kan være slitsomt å være en overtenker. Jeg kjente meg med en gang igjen.

Det litt morsomme var at jeg nettopp hadde publisert et eget innlegg med tips for å redusere tankespinn. Jeg innså at jeg ville også skrive dette her mer åpne, ustrukturerte og personlige.

Hmmm….

Jeg har innsett at jeg ikke aner hva som skjer inne i din bevissthet. Før trodde jeg nok at vi mennesker hadde en mye likere opplevelse. Men jeg har lært at vi har så enormt forskjellige virkeligheter. Samtidig som vi alle bare vil oppleve kjærlighet. Jaja, hva var poenget mitt her.

Jeg vet ikke om jeg skriver alt dette for meg eller deg. Trolig en blanding. Det er forløsende å sette ord på ting, og å dele det med andre. Så håper jeg at det kan gi deg noe. At min ærlighet og sannhet kan gi deg noe.

Jeg håper du ikke vil fikse meg.

Jeg håper du vil se meg, bry deg, og være glad i meg.

3 kommentarer om “Tanker fra en overtenker”

  1. Fantastisk flott skrevet. Jeg har det akkurat sånn i perioder. Helt til jeg finner problemene som ligger bak og da kan livslysten og energien komme på et blunk. En gang gikk jeg i gruppe organisert av Link. Det er gratis og fungerte egentlig bra. Lykke til videre ❤️Stor klem

    Svar

Legg igjen en kommentar